Det er sjelden vi får muligheten til å teste tre veldig like sykler fra ett merke, med nesten samme utstyr, men med tre forskjellige
rammematerialer.
Kan det oppsummeres slik?
Aluminium er rimeligst.
Karbon er mest IN.
Titan er dyrest og mest eksotisk.
Nei. Det er en dårlig oppsummering. Det kunne kanskje heller stått:
Aluminium gir best valuta.
Titan skuffer.
Karbon er stivest.
... eller ...
Aluminium overrasker.
Titan er overraskende stivt.
Karbon er som forventet.
Det er gledelig å kunne rapportere at vi fint kunne konkurrert på aluminiumssykkelen. Vi er samtidig litt skuffet over at
forventningene til titansykkelen ikke ble innfridd. Karbonsykler har vi syklet så mange av de siste par årene, at her er det
lite som overrasker. Både negativt og positivt.
Det vi ville finne ut av ved teststart var følgende:
Følger opplevelsen på sykkelsetet prislappen på sykkelen?
Det er ekstremt motstridende at en dyr sykkel skal gi dårligere kjøreopplevelse enn en som er mye rimeligere. Enig?
Det betyr (i teorien) at aluminiumssykkelen, som koster mange, mange tusenlapper mindre enn titansykkelen, ikke skal kjøre
like bra.
Og sjelden har testutgangspunktet vært bedre.
Her har vi tre nesten identiske sykler hvor eventuelle forskjeller i kjøreopplevelse i stor grad kan tilskrives rammematerialet.
Det er ekstremt lite forskjell i syklenes geometri og utstyr. At en sykkel er satt opp med Avid bremser mens en annen har
Formula, betyr ikke noe for kjøreopplevelsen. Eller at en sykkel er satt opp med gaffellåsing fra styret.
Det som påvirker kjøreopplevelsen i størst grad (foruten rammemateriale) er geometri, hjul og dekk.
Hjulene er de samme. Dekkene er de samme. Geometrien er nesten lik. Karbonramma har 1° brattere seterør. Dette gjør at du
sitter litt mer fremoverlent på sykkelen. Bra for klatringene og fart på grusen. Ikke så bra på tekniske stier og utforpartier.
I vurderingen har vi naturligvis forsøkt å justere for akkurat dette.
Testen
Testen ble gjennomført i løpet av en helg. Alle tre syklene ble syklet flere runder i samme løype på samme treningsøkt. Løypa
har raske gruspartier, ok grusklatringer og et kort parti med kuppel i utforkjøringen. Stipartiet er preget av klatring, røtter
og kjappe, korte utforpartier med en knallbratt, mindre teknisk klatring halvveis. Nok til å kunne få et inntrykk av forskjellene
i rammemateriale.
Titan
Jeg startet testen på titansykkelen. Jeg hadde ikke forventet den stivheten som Cube har bygget inn i denne ramma. Jeg har
en titansykkel stående hjemme som nå er på femte sesongen, og den er ikke så stiv.
Cube er kjent for sine kraftige krankområder for god kraftoverføring, så det burde ikke overrasket meg.
Jeg sitter godt på sykkelen og savner ikke noe. Etter 10 minutter går det opp for meg at jeg fint kunne tatt denne sykkelen
med til Farrisrunden.
På grusen sitter jeg fremoverlent og føler at sykkelen gjør det jeg vil.
Når jeg så kommer inn på stipartiet hadde jeg forventet en noe mer livlig, og kanskje til og med "spretten", opplevelse. Men
den uteble nesten i sin helhet. Jeg kom meg fint over røttene og de små, bratte kneikene ble tatt med bravur.
Jeg sitter på dette tidspunkt derimot ikke med en skikkelig gladfølelse. Inntil jeg forserte den semitekniske utforkjøringen
i høy fart. Da skinner titanramma. Fin flyt. God kontroll. Sykkelens noe manglende stabilitet ser nesten ut til å tale til
dets fordel.
Alt i alt en sykkel som kjører bra. Men prisen på titan er det vanskelig å argumentere for når aluminiumssykkelen kjører så
fint. En liten fordel med titan er at du kan ha denne ramma i 15 år, og den vil sannsynligvis være akkurat lik.
Karbon
Det første jeg legger merke til er stabiliteten. Dette er noe helt annet enn titansykkelen jeg nettopp parkerte ved siden
av aluminiumssykkelen.
Kraft og fremdrift er to stikkord som sitter i hodet mitt. Jeg er enda litt mer fremoverlent og føler meg veldig trygg og
rask på denne ramma.
Paradoksalt nok; hele sykkelen har liksom litt mer ro over seg. Kanskje litt kjedelig?
På grusen er sykkelen knall. Den oppfører seg som forventet. Men den er stiv. Og det merkes i kuppelutforkjøringen. Her merkes
underlaget mye bedre enn hva jeg kjente i titanramma.
På stiene er jeg forberedt på en noget tøff tur. Det er mye røtter og masse slag. Jeg bruker beina mer som fjæringer, men
fremdriften er god.
Jeg klokker inn på en kortere tid enn på titansykkelen. Jeg tror en del ble hentet i de partiene hvor kraft var viktig.
Den bratte klatringen går unna bittelittegranne lettere enn hva jeg opplevde på titansykkelen.
Uten at jeg med 100% sikkerhet kan bevise det, så føler jeg meg veldig trygg på at denne ramma kunne vært bygget enda lettere.
Den er unødvendig stiv. Dekk, hjul og krankarmer svikter før ramma.
Fordelen er at du kan veie mye og fortsatt oppleve en stiv og trygg sykkel.
Aluminium
Før testweekenden visste jeg ikke hvilken sykkel som var lettest og hvilken som var tyngst. Jeg veide ikke syklene før etter
at testen var over.
Da så jeg at denne sykkelen veide 600 gram mer enn karbonmodellen. Det overrasket meg ikke at den skulle være lettere, men
såpass...! Derimot merket jeg det ikke rent kjøremessig.
På samme måte som på karbonen vil denne sykkelen fremover. Den er skikkelig stiv.
Jeg velger å reise meg i pedalene i den bratte, men ganske korte grusklatringen. Jeg føler det går fremover og jeg mister
ikke noe kraft gjennom svikt i ramma (føler jeg iallfall).
I den tekniske utforkjøringen gir jeg også gass. Jeg sykler dette partiet raskere enn på de andre to syklene hver runde.
På stiene tvinger jeg meg til å bli sittende for å kjenne om aluminium er så stivt og ekkelt som alle vil ha det til. Jeg
merker ikke forskjell fra karbonsykkelen.
Den siste passeringen av den grisebratte klatringen i skauen er jeg redd for å ikke klare. Men uten grunn. Jeg kommer opp
på samme måte som på de andre syklene. Hver gang.
Oppsummering
I fjor klarte jeg den grisebratte klatringen halvveis på runden på 2 av 7 sykler. I år har jeg tatt den alle ganger på alle
syklene i denne testen.
Er jeg, med mine 40 år på baken, blitt flinkere i løpet av vinteren? Nei. Tror ikke det.
Kanskje jeg er litt sterkere i beina. Det kan hende.
Men jeg har mer tro på at en god geometri hjalp meg opp kneika.
Alle disse syklene har en flott geometri. Karbonsykkelen er som sagt noe mer fremoverlent med det positive og negative det
medfører. Men som en rendyrket konkurransesykkel, er dette en fordel for meg.
Vi er overrasket over hvor liten forskjell det er på syklene. Så overrasket, at konklusjonen må bli som følger:
Kjøp den som er billigst.
HPA-modellen koster 5.000,- mindre enn GTC. Og den veier 600 gram mer. Dette er 600 gram du ganske sikkert ikke henter inn
ved å bruke 5.000,- på lettere komponenter.
Våre beregninger viser at karbonramma veier rundt 300 gram mindre enn aluminiumsramma.
Prisforskjellen er kanskje for liten til at du hopper på aluminiumssykkelen uten å tenke noe særlig mer over det. Karbon er
fortsatt såpass HOT at du synes 5.000,- er en liten pris å betale.
Personlig ville vi skippet titan, hvis du da ikke har noen følelsesmessige grunner for å legge ekstra cash på bordet. Titan
er eksotisk. Hadde det kostet like lite som aluminium, eller i det minste vært mye nærmere karbon, ville vi kanskje vurdert
annerledes. Men når det er sagt; basert kun på kjøreopplevelse og ikke noe annet, ville vi fortsatt ikke valgt titan.
Jeg må også si noe om hjulene her. Vi er kjent med at DT Swiss bruker dekalene for å si noe om vekten på hjulene. Disse heter
1600 og skal altså ikke veie mer enn 1600 gram. Det gjør de ikke. Vi har veid dem til 1860 gram. Her er det mye vekt å hente.
Disclaimer
Alle syklene er fra samme merke, Cube. Syklene er bygget etter Cube sine prinsipper. Det betyr at det som står skrevet i denne
testen kun gjelder dette merket og disse syklene.
Derimot kan vi si på generelt grunnlag, at så lenge man snakker om sykler i det midtre prissegmentet, rundt 20.000,- så får
du mye mer for pengene ved å kjøpe en aluminiumssykkel. Sørg bare for at du velger sykkel fra noen som kan aluminium.
Prisene på syklene i testen:
Aluminium 20.000,- - Karbon 25.000,- - Titan 35.000,-
