Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
annonse

Vinneren kåres på Alpe d’Huez

Espen J. Lee / 09-06-2017 11:48:57

Den berømte fjellsiden har sett historiske triumfer, kontroversielle prestasjoner og alltid avgjørende angrep. Alpe d’Huez skuffer aldri.

Som debutant på programmet i 1952 skulle Alpe d’Huez på flere måter symbolisere den første moderniseringen av Tour de France. I flere år hadde Touren slitt med utfordringene som kom med freden. Etter annen verdenskrig tok det tid før ting kom tilbake til normalt.

I 1947 var manglene store, alt fra mat til bensin. Arrangøren ville kompensere ved å kjøpe inn bananer og syltetøy underveis, uten at rytterne ble euforiske av den grunn. Kommunikasjonen var også sviktende. Rittrapporten kom seg regel tre timer etter målgang og journalistene hadde kun én telefon på deling.

Rytterne klaget også over brukne pedaler og rammer, forårsaket av dårlige veier og midlertidige broer, som fortsatt sto igjen fra konfliktårene grunnet store mangler på stål. Bremseklossene ble fort slitt i utforkjøringene og rytterne måtte kompensere ved å bruke skosåler, noe som fort ga uønsket røykutvikling.

Det var under disse asketiske forholdene at Jean Robic sto for et aldri så lite mirakel, som bare han visste oppskriften bak. Da den lille gnomen fra Bretagne mistet en bremsekloss i utforkjøringen på Aubisque, kanskje den farligste i hele Frankrike, erstattet han den med en vinkork som han hadde tatt med seg fra en bistro ved foten av Tourmalet. Franskmannen spikket korken om til et bremsekloss.

Arriva Coppi!

Robic gikk helt til topps i den første Touren etter krigen, 1947. «Blåmeisen fra Radenac» var liten og spe, men fikk god fart i utforkjøringene, godt hjulpet av en vannflaske laget av bly. Grunnlaget for seieren ble lagt under okkupasjon da han hver morgen fylt en vogn med 100kg kaffe og dro den etter sykkelen. Men tre år senere, på fjellsiden av Alpe d’Huez, skulle denne gammelmodige treningsmetoden komme til kort.

Robics overmann var Fausto Coppi, den raffinerte, gjennomtrente og verdslige italieneren. For første gang skulle Touren gå i mål på en fjelltopp. For første gang ble TV en viktig del av rittet, da bildene ble kringkastet senere på kvelden. 15 mann hadde brukt 6 måneder på å forberede overføringene. Og for et show de fikk.

Coppi leker litt med Robic på nedre del av stigningen. Men etter 266km fra Lausanne og nesten ni timer i sykkelsetet seiler «Il Campionissimo» ifra. Hårnål for hårnål. På toppen kan han roe ned tempo, men krysser likevel målstreken 1min 20sek foran en slagen Robic.

Siden andre halvdel av 1970-tallet har Touren returnert til Alpe d’Huez jevnlig. Fjelltoppen ble etter hvert dominert av nederlandske fans, så vel som nederlandske ryttere, med seire til blant andre Joop Zoetemelk (1976, 1979), Hennie Kuiper (1977, 1978) og Gert-Jan Theunisse (1989). Sistnevnte er for øvrig den eneste som har vunnet på Alpe d’Huez i polka dot-trøyen.

I 1984 ble Touren globalisert med seieren til den colombianske klatreren Luis Herrera. I nyere tid har vi vært vitne til noen kontroversielle triumfer, i form av Marco Pantani (1995, 1997) og ikke minst Lance Armstrong (2001, 2004).

Tikk takk

Den moderne Alpe d’Huez er på mange måte uløselig knyttet til minutter og sekunder. Stigningen er berømt for sine 21 hårnålsvinger og hvert hjørne tikker som en taktfast klokke hele veien opp den 13 km lange fjellsiden. Den beste tiden – 37 minutter og 35 sekunder – tilhører Pantani. «Il Pirata» vekket like mye glede og entusiasme som mistanke og kontrovers. Men italienerens gudbenådede klatretalent kunne ingen fornekte.

Den kanskje mest legendariske etappen til Alpe d’Huez, har paradoksalt nok den treigeste vinnertiden. 48 minutter. I 1986 på 18. etappe, 162 km fra Briançon, går lagkameratene Bernard Hinault og Greg LeMond over målstreken i tandem. Hånd i hånd. Dagen før stjal LeMond den gule trøyen fra nettopp Hinault, den franske tittelforsvarer som hadde inngått en tvilsom våpenhvile med sin amerikanske protesjé. Nå skulle Hinault hjelpe LeMond – hvert fall i teorien. Franskmannen fikk behandling for et dårlig kne den kvelden, men viste ingen tegn til å være skadelidende dagen etter.

På vei ned fra Col du Galibier, den første av tre store fjelltopper på etappen, angriper Hinault med lagkamerat Steve Bauer. «Grevlingen» messet om sin taktiske plan hvor han skulle slite ut LeMonds konkurrenter. Senere innrømmet Bauer at han hadde ingen anelse hvorfor Hinault pilte avgårde. Før siste etappe skulle LeMond kommentere «hjelperytteren» Hinault med følgende:

– Han angrep meg helt fra starten av Touren. Han hjalp meg ikke en eneste gang, og jeg føler meg ikke komfortabel med han i det hele tatt, sa amerikaneren oppgitt.

På etappen til Alpe d’Huez, med Hinault nok en gang på offensiven, slapp LeMond seg ned til følgebilen, og etter en kvikk interaksjon med Paul Koechli, kjørte han seg opp til Hinault og Bauer nedi Vallée de la Maurienne. Urs Zimmermann, sveitseren som lå på andreplass sammenlagt, ble liggende i hovedfeltet.

Lojale Bauer la haken ned på styreteipen og syklet full pinne inn mot Col de la Croix de Fer. Oppover fjellsiden forsatte Hinault og LeMond på egenhånd. På toppen var de nesten tre minutter foran Zimmermann. På vei ned i dalen fortsatte Hinault med halsbrekkende fart. Duoen raste nedover i 100 km/t. Ved foten av Alpe d’Huez har forspranget økt til fem minutter. Hinault fører an mens han gjeter sin unge lagkamerat gjennom folkemengden. På toppen tar Hinault etappen og LeMond et stort skritt mot gult i Paris. Zimmermann mister andreplassen sammenlagt til Hinault.

Det er nå 29 år siden Greg LeMond og Bernard Hinault spilte ut en av de meste berømte scenene i Tour de France, da de opptrådte sammen på toppen av Alpe d’Huez. Dette spektakulære amfiteateret som så ofte er et avgjørende sted for Touren, så denne gang en langt mindre dramatisk duell enn vanlig. Men som på grunn av rivaliseringen mellom de to kamphanene i La Vie Claire-laget ikke var noen mindre sensasjonell. 34 år etter Coppis mesterstykke var dette nok et slag mellom «det gamle og det nye». Den aldrende franskmannen skulle etter hvert innrømme nederlag for den unge, fremadstormende amerikaneren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.


*

ABONNER på magasinet