Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
annonse
FOTO: Les Amis de Paris-Roubaix

Våre venner i Paris-Roubaix

Espen J. Lee / 22-03-2017 12:22:42

Klassikernes dronning er vår årlige garanti på fengslende sykkelunderholdning. Men ikke ta den for gitt. Det ligger mye arbeid bak.

”Det er fascinerende hvordan skjønnet alltid oppfattes som synonymt med godhet”. Men ikke alltid. Noen finner skjønnhet i gammel stein, rytternes blodslit og lidelse, og verdens hardeste sykkelritt.

I vinter står de derfor ute på slettene ved Pévèle. Med ansiktet eksponert for isende vind, kanskje hagl og snø; verkende knær plantet nedi våt jord eller hard stein; og ryggen brekket over primitive verktøy time etter time. Steiner graves opp og legges ned. Møysommelig og tidkrevende. Det er slik de selv beskriver arbeidet.

Helt siden 1977 har ”Les Amis de Paris-Roubaix” jobbet i skyggen av det store sirkuset. Iherdig arbeid, og tusenvis av steiner nedlagt eller restaurert, alt for å la «Helvete i Nord» bevare sin egenart. Sin onde skjønnhet.

Brutaliteten som råder i klassikernes dronning tar vi kanskje for gitt i dag. Men den gang vokste organisasjonen frem som en reaksjon på en kritisk situasjon. Nåværende president François Doulcier erindrer datidens farer.

– På den tiden var det Jean-Claude Valleys som var president i Vèlo club de Roubaix og som jobbet med arrangøren. Sjefen der, Albert Bouvet, hadde utløst alarm. Det ble stadig vanskeligere å finne brosteinspartier og rittet havnet i en utsatt posisjon.

På 70-tallet sto ikke disse kjerreveiene særlig høyt i stauts hos lokale myndigheter. Ufremkommelige og forhistoriske som de var, ble flere og flere av dem enten modernisert med asfalt, eller i det stille overlatt til ensomt forfall.

FOTO: Les Amis de Paris-Roubaix

77-utgaven vinnes av Roger De Vlaeminck, en Roubaix-spesialist par excellence. Men i kampen om de siste podieplassene, kommer en voksen gruppe på over 20 ryttere inn på velodromen.

Uhørt. Dette var ikke verdig av et Paris-Roubaix, rittet der rytterne skal falle som fluer.

– Rittet ble en oppvekker, sier Doulcier.

Klubbformann Jean-Claude Valleys tok sin del av ansvaret og startet jobben med å forene lokale krefter. De første årene i en uformell kapasitet, men i 1983 kunne han stifte ”Les Amis de Paris-Roubaix” (”Paris-Roubaix’ venner”, på norsk).

Prosessen med å overbevise lokale ordførere og byråd om brosteinens verneverdighet var dog krevende og tuftet på slitsom lobbyvirksomhet. Pressgruppens største ressurs var frivillighet og pågangsmot.

Vasket Arenberg

Men parallelt med økt antall medlemmer i organisasjonen, vokste også bevisstheten rundt veienes historiske betydning. Da lokalsamfunnet innså gevinsten ved å holde fortiden vedlike, kunne man gjennomføre mange viktige restaureringer. På 1990-tallet klargjøres også flere nye sektorer.

På 2000-tallet profesjonaliseres arbeidet. En samarbeidsavtale med den lokale landbrukshøyskolen sørger for at Doulciers faste gruppe på 10-15 frivillige etter hvert assisteres av ivrige hortikultur-studenter.

– Hvert år er de med oss for å renovere flere sektorer. Jobben vår går fortere og de får nyttig erfaring. Denne avtalen har gitt oss mulighet til å jobbe mer effektivt og rykke ut fortere, sier Doulcier.

FOTO: Les Amis de Paris-Roubaix

En slik utrykning ble nødvendig vinteren 2011. I desember slo rittarrangøren en ny alarm. Denne gang var det situasjonen på et av rittets viktigste sektorer som vekket uro. Det 2.4 kilometer lange strekket gjennom Arenberg-skogen lå nesten fullstendig dekket av mose. Rittdirektør Jean-Francois Pescheux fra ASO mente den mytiske Trouée d’Arenberg måtte skrives ut av 2012-utgaven.

Heldigvis kom Doulciers tapre armé til unnsetning.

– All mose og gjørme ville vært en katastrofe å kjøre over hvis det regnet. Men mangel på steiner var også et stort problem. Vi måtte erstatte over 60 steiner den gangen. Folk vil ha suvenirer, men det er et stort problem at steinene forsvinner, spesielt i Arenberg.

– Vi fikk gjort en del av arbeidet for hånd. Men det tok veldig lang tid, innrømmer Doulcier.

”Les Amis de Paris-Roubaix” fikk imidlertid stønad til å leie en kostebil, som vanligvis utførte urbane oppdrag, men viste seg svært effektiv ute i skogen også. Arenberg-skogen ble vasket i tide.

I dag har ”Les Amis de Paris-Roubaix” mer eller mindre aktive medlemmer fra åtte forskjellige land. De siste 20 årene har Doulcier og hans organisasjon lagt ned eller restaurert over 50,000 steiner.

– Det er ikke en jobb. For oss er det et oppdrag vi elsker, utbryter Doulcier spontant og ektefølt.

FOTO: Les Amis de Paris-Roubaix

Foran årets Paris-Roubaix har oppdragene heller ikke vært få. Det totale antall brosteinskilometer øker med 2.2 kilometer sammenliknet med i fjor og to sektorer er klargjort.

Sektor 26 og 25 ved Briastre og Solesmes har ikke figurert på løypekartet siden 1987.

Den største oppgaven er imidlertid den mer velkjente 5-stjernerssektoren, Mons-en-Pévèle, der situasjonen har blitt stadig mer kritisk med årene. I likhet med arrangøren fryktet Doulcier at denne essensielle sektoren skulle lide samme skjebne som Bersée-partiet. Den veien ble etter hvert stemplet i overkant farlig, for vanskelig å restaurere og derfor fjernet i 2007.

Skjør skjønnhet

I nyere tid har ”Les Amis”-gjengen gått i bresjen for å fikse andre viktige sektorer. Brosteinsveiene ved Pont Thibaut, Pont Gibus og Camphin-en-Pévèle har alle gjennomgått større overhalinger. Uten disse ville Paris-Roubaix mistet betydelig brodd, da alternative veier er enten få å velge mellom eller krever mye arbeid.

Uten Mons-en-Pévèle hadde nok rittet endret dynamikk dramatisk. Og kanskje mistet litt av sin skjønnhet. I 2016 veltet Fabian Cancellara på dette partiet. En bil hadde kjørt nedi en grop og sølt olje utover steinene like før rytterne kom. Et ekstra stort krater ved veiskulderen var altså nok til å felle selveste «Spartacus», en trefoldig vinner.

Nå skal en betydelig del av den tre kilometer lange veien legges på ny og steinene plasseres tettere sammen. Dette må gjøres i god tid før utgave 115, 9. april. Sammen med en gruppe elever fra den videregående skole i Lomme, startet arbeidet forrige helg og tiden er knapp.

Men etter 40 år og over 50,000 steiner, vet nok våre venner i Paris-Roubaix hva de driver med.

FOTO: Les Amis de Paris-Roubaix

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.


*

ABONNER på magasinet