Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
annonse
Vurderer: Kelly tar mål av konkurransen i Flandern 1985. Foto: Presse Sports

Sean Kelly - hestehandler i klassikerne

Espen J. Lee / 16-03-2017 1:00:27

1986 var året «King Kelly» var i posisjon til å vinne fire store klassikere, men endte opp med «bare» to. Vi ser tilbake på dramatikken, intrigene og maskepiet som fargesatte en av Sean Kellys aller beste sesonger.

I løpet av en karriere som strakk seg fra 1977 til 1994, gikk Sean Kelly fra uerfaren novise til garvet seiersmaskin. Den irske gårdsgutten visste omtrent ingenting om det profesjonelle sykkelfeltet da han med belgiske Flandria fikk sin første store kontrakt. Men under formynderskapet til Jean De Gribaly, mannen de kalte visegreven blant sportsdirektørene, skulle Kelly lære seg sykkelsportens håndtverk i løpet av kort tid.

Gutten fra vesle Curraghduff i Sør-Irland skulle bli en av sportens store vinnere, med fantastiske 193 profesjonelle seire totalt. Bare Eddy Merckx og Roger De Vlaeminck overgår Kellys ni Monument-triumfer. Han preget også etapperittene, med en Vuelta-seier og åtte Grand Tour-poengtrøyer. Kelly vant Paris-Nice sju ganger på rad (en rekord) og var rangert som verdens beste rytter ved fire anledninger i løpet av 1980-tallet. Ikke rart de kalte han «King Kelly».

Men begreper som Super Pernod Classic, Col d’Eze og Arenberg-skogen – ja, det kontinentale sykkel-Europa i det hele tatt – lå langt unna Kellys virkelighet som barn. Seamus «Shay» Elliott hadde riktignok tråkket opp noen stier ved å vinne to etapper i Tour de France på 60-tallet. Han var også den første iren til å bære den gule trøyen. Men sporten var likevel minimalt utviklet på den perifere øya utenfor nordvestkysten av Europa. Ofte tok det flere uker før tidsskrifter om sykkel fant frem til butikkhyllene i Dublin og andre større byer. Hva gjaldt sykkelsport var Kelly derfor grønnere enn gresset på familiens gård. Men han syklet til skolen. Ruten var fire kilometer hver vei. I likhet med de fleste andre småsteder i Irland, eksisterte det overveldende dissens om det meste som foregikk. Sykkelklubben i Carrick-on-Suir var intet unntak, og på et opphetet styremøte gikk det så langt at klubben ble delt i to. Selv om dette la opp til et veritabelt konkurransenivå i byen, forhindret det ikke Kelly-brødrene å melde seg inn.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skapte overskrifter: Hestehandleren Sean Kelly. Her fra Milano-Sanremo i 1986. Foto: Presse Sports

Skapte overskrifter: Hestehandleren Sean Kelly. Her fra Milano-Sanremo i 1986. Foto: Presse Sports

Det var først storebror Joe som tok opp tohjulingen. Sean var imidlertid ikke langt bak og som 14-åring vant han sitt aller første ritt – et 13 kilometer langt handicapritt i Carrickbeg. Kelly startet tre minutter foran de beste, men var også tre minutter foran da han krysset målstreken. Etter det gikk han gradene fort og var etter kort tid en av de beste amatørene i landet. Det gjorde han aktuell til OL i 1976 som skulle gå i Montreal. Dessverre ble han suspendert fra laget da han konkurrerte i Sør-Afrika mens den internasjonale, IOC-forankrete boikotten mot apartheid pågikk. OL gikk fløyten. Men idet én dør ble lukket, ble en annen åpnet for Kelly som heller dro til amatørklubben i Metz og opplevde stor suksess.

I 1976 vant han 18 av de 25 rittene han startet i Frankrike. Samtidig skulle han vinne amatørutgaven av Giro di Lombardia i Italia. Dette var nok til å imponere De Gribaly, som plutselig dukket opp på familiegården i Irland en dag Kelly kjørte rundt på sin brors traktor. De Gribaly signerte Kelly til Flandria-laget.

Forut for sin tid
I to år skulle Kelly bo like ved De Gribalys hjem i Besançon, sør i Frankrike. Han var også Freddy Maertens hjelperytter de lux i Flandria-laget. Deretter signerte han med Splendor, men karrieren gikk fort i stampe. Derfor returnerte Kelly til De Gribalys Sem-France Loire i 1982. Året etter vant han sitt første Monument: Giro di Lombardia. I 1987 døde franskmannen i en bilulykke bare 64 år gammel. Men før den tid utviklet Kelly et unikt forhold med sportsdirektøren. De Gribaly ble en ideell læremester for den freske iren – som hadde mer erfaring som murer enn proffsyklist.

– Han var veldig old-school og tradisjonell, sier Kelly i dag på kommentator-oppdrag for Eurosport i Tour de France.

– Men han var også forut for sin tid på flere måter. Han var svært opptatt av diett på tiden da de fleste kunne spise store biffer til frokost. De fleste trente fem, seks timer daglig. Men De Gribaldy oppfordret meg til å variere intensiteten. To korter økter, i stedet for en lang. Han hadde også tro på at jeg kunne vinne de store klassikerne og Grand Tours.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Eurosport: Sean Kelly er i dag for mange kjent som profilert kommentator på Eurosport, sammen med sine eneståend prestasjoner på sykkelsetet.

Eurosport: Sean Kelly er i dag for mange kjent som profilert kommentator på Eurosport, sammen med sine enestående prestasjoner på sykkelsetet.

Ikke minst lærte han Kelly om den klandestinske klikken som rådet blant de store høvdingene i alle store ritt. Vinnerklubbens sosiologiske mekanismer var subtil, men godt kjent. Noenlunde hemmeligholdt, men ofte helt avgjørende. Man forhandlet om rittene, store og små. Slik satte man andre i gjeld for å innhente tjenester når man trengte det senere. Å komme inn i denne klikken var vanskelig. De som befant seg i vinnerklubben ville generelt ikke ha flere medlemmer. Da ble det flere konkurrenter og flere man måtte dele premiepenger med i de lønnsomme kriteriumsrittene. Men var man god nok, var man plutselig med i forhandlingene.

– Det var en tett gruppe av ryttere som kontrollerte klassikerne mellom seg. Selv om de ikke var på samme lag, hjalp de hverandre fra tid til annen. Slik beskyttet de sin egen posisjon, forteller Kelly.

Derfor ble resultatene rare noen ganger. Som da Herman Van Springel spurtet forbi Maertens i en tomannsspurt i E3 Harelbeke i 1974. Noe som skulle vært fysisk umulig, ettersom Maertens var feltets raskeste og Van Springel sprintet som en beruset kamel. Dagen etter skrev avisen Het Volk at en granskningskomité på departementsnivå måtte nedsettes.

I Flandern rundt tre år senere – året Kelly debuterte med Flandria – ble Maertens involvert i en av de mest sagnomsuste avtalene inngått i sykkelsporten noen gang. Vinner av rittet ble Roger De Vlaeminck, men kun fordi Flandria-rytter Maertens hadde beskyttet han for vinden og regelrett dratt han inn til seier. Maertens ble diskvalifisert etter et ulovlig sykkelbytte like før Koppenberg, men kjørte videre da han solgte sine tjenester til De Vlaeminck. Men selv i dag hevder Maertens at han aldri fikk pengene sine. Som del av den angivelige avtalen skulle De Vlaeminck også hjelpe Maertens å vinne Roubaix uken etter, men mannen de kalte sigøyneren vant like så gjerne rittet selv.

Flandern rundts 1994-utgave ble også notorisk for lignende årsaker. I finalen hadde Johan Museeuw lovet Franco Ballerini en god sekk penger for å gjøre opptrekk. Mapei-rytter Ballerini visste at spurten hans var udugelig i dette selskap og sa ja til avtalen. Men da oppløpet kom, satt italieneren rolig og Museeuw skjønte fort at han hadde blitt dolket i ryggen. Gianni Bugno hadde nemlig toppet belgierens bud og bedt Ballerini forholde seg i ro.

Dreven spiller

Det var denne virkeligheten Kelly måtte lære seg å kjenne. Iren skjønte fort at klassikerne var alt annet enn sterile ritt uten skjulte agendaer. Derav det flamske ordtaket: «For å bli en stor rytter må du drepe din mor og far først».

I 1986, hans tiende sesong som proff, var det tydelig at Kelly hadde blitt en dreven spiller. Året han vant to av de fem Monumentene – Milano-Sanremo og Paris-Roubaix – kunne han faktisk vunnet fire. Eller burde ha vunnet fire. Uten ekstern hjelp hadde han kanskje bare vunnet en av dem. Han var iallfall i fantastisk form. Det viste han også i Vuelta a España, der han uten store anstrengelser kom på pallen, og skjønte for alvor at han kunne hevde seg i en Grand Tour. Dessverre ble han skadet i Tour de Suisse og mistet Tour de France for første gang på åtte år.

Men verken før eller siden hadde noen vunnet fire monumenter i en og samme sesong, slik Kelly kunne ha gjort dette året. Ikke en gang Merckx, som riktignok vant tre av fem ved fire forskjellige anledninger (1969, 1971, 1972 og 1975). Å vinne både Sanremo og Roubaix samme sesong var selvsagt en stor bragd i seg selv.

Det gikk hele 29 år før tyskeren John Degenkolb maktet det samme. Men for å vinne disse to, måtte Kelly spille spillet på ordentlig.

Makkerskap med fienden

Denne våren vant han Paris-Nice for femte gang på rad. I Sanremo var det Mario Becca og Greg LeMond som angrep på Poggio, uten at noen gikk etter umiddelbart. Eric Vanderaerden var som vanlig limt på Kellys bakhjul. Kelly ville følge etter duoen i tet, men ikke med belgieren som gratispassasjer. Vanderaerden hadde blitt for farlig i en spurt.

– Vanderaerden fulgte som regel etter meg over alt. Det var hans viktigste taktikk. Ikke vet jeg hvorfor. Denne gangen var jeg nok litt lurere. Jeg latet som bremsene mine var ødelagt, fiklet med dem litt og tvang ham til å komme forbi. Så rykket jeg ifra med en gang og kom meg unna, gliser Kelly.

Fremme ved Becca og LeMond tok Kelly et pust i bakken. Like bak prøver Dag Erik Pedersen å komme opp til teten, men en TV-motorsykkel svinger inn foran og presser han ut av veien. Nordmannens drøm om full pot i casinobyen knuses.

Inne på oppløpet Corso Cavalotti gikk Kelly forbi LeMond i spurten – uten store problemer.

Noen uker senere var Kelly utropt til den store favoritten i Flandern rundt. Men ifølge lagets tittelsponsor – den spanske leskedrikkprodusenten KAS – var Paris-Roubaix, som gikk en uke senere, et mye viktigere ritt. På den tiden ble ikke Flandern rundt sendt direkte på TV i Spania. Dessuten var det jo ikke noe marked for leskedrikker i Belgia, der alle drakk øl til frokost. Det mente iallfall Louis Knorr som var konsernleder i det spanske selskapet. Sponsorens fokus på Vuelta a España – som Kelly vant i 1988 – var også mye av grunnen til at iren aldri vant VM. Da høsten kom var Kelly ofte sliten etter en lang vårsesong og to Grand Tours.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Jakten: Kelly på vei opp til Beccia og LeMond på Poggio. Foto: Presse Sports

Jakten: Kelly på vei opp til Beccia og LeMond på Poggio. Foto: Presse Sports

I finalen av Flandern Rundt satt Kelly med Adri Van der Poel fra Kwantum-laget, samt Steve Bauer og Jean-Philippe Vandenbrande fra henholdsvis La Vie Claire og  Hitachi-Splendor.

– Jeg begynte å tenke at Paris-Roubaix var viktigere. Formen min var så bra og den kom ikke til å være borte om en ukes tid. Jeg hadde sjansen til å vinne Flandern, men følte meg sikker på at sjansen skulle komme igjen. Dermed gjorde jeg en avtale om å hjelpe Van der Poel som hadde lyst å vinne Flandern. Så skulle han hjelpe meg vinne Roubaix.

For å forpurre eventuelle angrep mot Van der Poel, satt Kelly store deler av finalen på fronten av gruppen. Van der Poel kom også gjennom, men uten å gjøre store føringer. I spurten var nederlenderen først og Kelly nummer to, med Vandenbrande og Bauer på de to neste plassene.

– Jeg visste at jeg måtte være i toppform for å vinne Roubaix. I Flandern kunne man bløffe litt mer, hvis man skjulte kortene sine godt. I Roubaix handler det ikke så mye om taktikk, fordi rittet er laget for de sterkeste.

Oppladningen til «klassikernes Dronning» var ganske så eiendommelig sett med dagens øyne. På kvelden etter Flandern kjørte Kelly som vanlig til flyplassen i Wevelgem for å ta flyet til Bilbao. Morgenen etter var han klar for Baskerland rundt, et viktig ritt for den spanske sponsoren. Etapperittet var ferdig om fredagen, og om lørdagen var Kelly på plass i Compiègne, dagen før Paris-Roubaix. Totalt skulle dette bli en uke med 1330 kilometer på sykkelen. For ikke å snakke om antall kilometer i reise.

Kelly stilte på startstreken med forsterket selvtillit. Fra Baskerland hadde han med seg tre etappeseire og sammenlagten i bagasjen. Morgenluften i Compiègne var isende kald. Francesco Moser, den tredobbelte vinneren fra Italia, startet rittet ikledd balaklava. Himmelens sluser var lukket, men det hadde regnet i dagene før og noen av brosteinspartiene var sørpete og som alltid farlige.

Ved Champin-en-Pévèle kom fire ryttere seg løs. Kelly, Rudy Dhaenens, Ferdi Van den Haute og Van der Poel. Kelly kunne dermed «cashe in» på arbeidet han gjorde forrige søndag. Firemanns-gruppen sementerte sin ledelse da en bom ved toglinjen hindret jakten bak. Kelly og de andre snek seg akkurat under. Dette året gikk finalen i utkanten av Roubaix og mållinjen var lagt like utenfor kontorene til La Redoute, klesprodusenten som sponset rittet. Uten avslutningen på den kjente velodromen utartet finalen seg mer som en konvensjonell spurt.

– Med 400 meter igjen stikker Van den Haute. Jeg roper til Van der Poel at han må jage. Det gjorde han og jeg fikk et perfekt opptrekk i spurten. Jeg kom rundt på siste 100 meter og vant.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Avgjørende: Vinnerbruddet skapes på brosteinen av Kelly i Paris-Roubaix. Foto: Presse Sports

Avgjørende: Vinnerbruddet skapes på brosteinen av Kelly i Paris-Roubaix. Foto: Presse Sports

Tatt ut i Italia

Dette året gikk Tour de France fløyten på grunn av skade. Kelly var derfor ekstra giret på suksess da kalenderen viste oktober og sesongen gikk mot slutten. Giro di Lombardia var den første klassikeren Kelly vant i sin karriere og de siste årene hadde han vært en dominerende skikkelse i den italienske høstklassikeren. Men i stedet for en tredje monument-seier for året, skulle 86-utgaven bli en fullkommen bisarr opplevelse.

Den siste, avgjørende utskillelsen var allerede gjort. Etter en rask og tøff start var teten filetert ned til en eksklusiv gruppe og feltet bak lå mange minutter etter. Det var 40 kilometer igjen til mål og vinneren satt i gruppa foran. Kelly hadde med seg lagkamerat Acacio Da Silva. Phil Ander son representerte Panasonic-laget, mens Del Tongo hadde både Flavio Giupponi og Gianbattista Baronchelli. Fra det lille italienske laget Dromedario satt Leo Schoenenberger.

Med to ryttere i bruddet satt KAS godt i det. Dessuten var Andersson satt i gjeld hos Kelly etter hjelpen han hadde fått for å vinne i Paris-Tours i oppkjøringen til dette rittet. Da Sliva var sterk og gjorde mye av jobben. Kelly visste at han ville ta dette i en spurt og følte seg trygg på at han var på vei mot sin tredje Lombardia-seier på fire år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Duo: Kas-rytterne Da Silva og Kelly diskuterer handlingsplanen mot slutten av Giro di Lombardia i 1986. Foto: Presse Sports

Duo: Kas-rytterne Da Silva og Kelly diskuterer handlingsplanen mot slutten av Giro di Lombardia i 1986. Foto: Presse Sports

Men Kelly undervurderte Del Tongo-lagets desperasjon. Baronchelli slapp seg ned til følgebilen og initierte forhandlinger mellom hans egen og Kellys sportsdirektør. Kelly hadde selv en lang samtale med De Gribaly og slik pågikk forhandlingene de neste 15 kilometerne. Prisen for Kellys samarbeidsvilje ble stadig høyere. Men plutselig virket det som at forhandlingene tok en uventet vending.

– Jeg satt på halen av gruppen da arrangørbilen kom opp bakfra ut av intet og dultet meg overende. Jeg gikk ned, sier Kelly.

Rittdirektøren den gang het Vincenzo Torriani. Klengenavnet hans var «Oksen» og det sto i stil med måten han styrte over rittene under hans formynderskap: Giro d’Italia, Milano-Sanremo og Giro di Lombardia. Kelly kom seg etter hvert opp igjen og sendte Torriani et iskaldt blikk. Torriani latet som ingenting hadde skjedd og holdt blikket rettet fremover.

– Jeg begynte å forstå at vi ikke hadde kontroll over rittet slik vi trodde.

Kelly og Da Silva mistenkte at Torriani ville sørge for at Baronchelli skulle vinne. Han var blitt 33 år gammel og trengte en stor seier for å fornye kontrakten med Del Tongo. Dessuten, italienerne likte aldri når en stranieri – en utlending – stjal showet på deres egen hjemmebane. I hvert fall ikke slik Kelly hadde gjort de siste årene, og i 1986 hadde det ikke vært en hjemmevinner på sju år. Kelly skulle gjerne vunnet og tatt sin tredje Monument-seier for året, men skjønte at det var kanskje like lurt å gi hjemmefavorittene litt spillerom. De Gribaldy gjorde en avtale.

Da Baronchelli gikk med tre kilometer igjen, skulle Kelly derfor la enten Anderson eller Schoenenberger reagere. Inne i Milanos gater pilte Baronchelli avgårde alene uten reaksjon fra Kelly eller noen andre. Den italienske veteranen krysset målstreken i ensom majestet under åsynet til den mektige domkirken. Forza Italia! utropte speakeren. En uke senere dro Da Silva for å hente pengene, som ble delt mellom Kelly og hans hjelpere.

– Det var litt uvanlig at vi gjorde det på den måten. Det var på slutten av året og Baronchelli kunne ikke gjengjelde tjenesten før neste vår. Men det var ikke som at rittet ble fikset eller avtalt. Mot slutten av et slikt ritt der alle er slitne vet man aldri hva som skjer. Alle gjør sitt ypperste med de ressursene de har til rådighet uansett.

Fem år senere fikk heldigvis Kelly sin tredje seier i Giro di Lombardia. I 1989 tok han også sin andre triumf i Liège-Bastogne-Liège. I 1992 fikk han sin siste store triumf i Milano-Sanremo. Men Flandern rundt skulle han aldri vinne. Han gamblet bort De Ronde en gang for mye.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.


*

ABONNER på magasinet