Sagan og regnbuen: hvor leder den hen?

Med lang manke, hårete bein og pyntet i VM-stripene, hva kan vi forvente oss av Peter Sagan denne sesongen? Velsignelse eller forbannelse? Vi husker de verste og beste oppholdene i VM-trøya.

Som en vag, fransk parfyme; det er hovedsakelig ett spørsmål som skal forfølge Peter Sagan inn i denne sesongen. Hvilken effekt vil regnbuestripene ha på slovakens kjørestil?

Den lekne, offensive dilettanten virker til tider fornøyd med å tape, så lenge han underholder i samme slengen. Med sin aggressive og angrepslystne manér, har Sagan således vunnet mange hjerter, men ikke veldig mange ritt.

Men hva nå? Får vi se en kjøligere, mer kalkulerende Sagan? Eller vil mannen med manken fortsette å galoppere ubekymret? Der lek og fornøyelse trumfer kalkulasjon og killerinstinkt.

Det er tross alt dette spørsmålet som avgjør hvor Sagan tråkker seg inn i den sagnomsuste mytologien av tidligere VM-mestere. Det er dette spørsmålet som bestemmer på hvilken side han faller ned: Blant de forbannede? Eller de velsignede?

De forbannede
For det er tross alt med rikelig empiri og historiske beviser, at myten om regnbuetrøyens forbannelse holdes i livet. Tom Simpson (1965), Harm Ottenbros (1969) og Jean-Pierre Monseré (1970) er de klassiske, men også de verste eksemplene. Den førstnevnte engelskmannen krasjet og brakk beinet på en skitur om vinteren. Dermed gikk den regjerende verdensmesteren glipp av vårsesongen. I Tour de France krasjet han igjen, på nedfarten av Col du Galibier. Da han kjørte seg selv i senk på Mont Ventoux året etter, var det i en desperat jakt på ny kontrakt.

Ottenbros havnet også under forbannelsen. I Ruta del Sol krasjet han stupende ned i ravinen. Han rakk De Ronde, men krasjet igjen. Sykdom spolerte resten av sesongen som endte med at lagets sponsor lukket pengesekken for godt. Senere gikk kona fra ham og Ottenbros måtte bo på gata i flere år.

Gleden ble også kortvarig for Monseré. Ti dager etter VM-triumfen døde hans hjertesyke far. Fra legen hadde Achilles Monseré fått alkoholforbud, men da sønnen ble verdensmester skjenket han seg selvsagt noen øl. Dessverre fikk hyggen fatale konsekvenser. Familien Monseré prøvde å legge dødsfallet bak seg, men under rittet Grote Jaarmarktprijs inntraff tragedien igjen. Utenfor Lille i Nord-Frankrike krasjer Jean-Pierre med en bil som har kommet seg inn på løypen. Mannen i regnbuetrøyen dør momentant.

På et langt mindre tragisk vis er Stephen Roche også blant de forbannede. Etter hans fantastiske sesong i 1987, hvor Roche vant Giro d’Italia, Tour de France og VM, fikk han hele ’88-sesongen spolert av en kneskade. På vinteren ble han anbefalt å besøke Dr. Hans-Wilhelm Müller-Wohlfahrt, som blant andre jobbet med spillerne til Bayern München og Bono fra U2. Kneet til Roche ble bedre etter hvert, men iren fant aldri samme form før han la opp i 1993.

Ti år senere kom Laurent Brochard, den grandiose franskmannen med en horribel hockeysveis. Året som verdensmester begynte som en liten parademarsj med flere fine seiere, men endte katastrofalt med den famøse Festina-skandalen. Ti år senere havnet Alessandro Ballan i et liknende spor. Italieneren pådro seg kyssesyke, eksperimenterte med ozonterapi av blodet og er nå på vei tilbake etter en to år lang dopingdom. Ingen har foreløpig signert VM-vinneren fra Varese.

De velsignede
Freddy Maertens finner vi merkelig nok på begge sider av skillet. I den påfølgende sesongen etter VM-tittelen i 1976, fulgte han opp med utrolige 58 seiere – inkludert 13 etappeseiere og sammenlagttittelen i Vueltaen. Men etter at han sikret seg enda en regnbuetrøye i 1981, var Maertens blitt en helt annen rytter. Tynget av økonomiske problemer og etterforsket av belgiske skattemyndigheter vant han aldri noe av betydning igjen.

Bernard Hinault var også langt nede, da han iført gul trøye måtte bryte Touren grunnet en kneskade. Likevel var Le Blaireau tilbake for fullt i august, med en emfatisk VM-seier i Sallanches – ofte trukket frem som det hardeste VM-rittet noen gang. Året etter – 1981 – æret han regnbuetekstilet med seiere i Roubaix og Amstel på våren, og Tour-seier på sommeren. 29 triumfer totalt.

Som regjerende verdensmester fant også Greg LeMond veien til øverste podietrinn på Champs-Elysées, godt hjulpet av blant andre trønderen Atle Kvålsvoll, idet som var amerikaneren tredje og siste Tour-seier i 1990. Den samme Grand Tour-suksess var ikke Cadel Evans forunt, året etter at den sympatiske australieren ble verdensmester i Mendrisio. Evans tilbrakte store deler av Touren i grupettoen. Men da hadde han allerede kjempet tappert i Giroen, der han tok en huskverdig seier på grusveiene til Montalcino og endte som femtemann sammenlagt. På våren så vi Evans ta en mesterfull seier på Mur de Huy i Flèche Wallonne, hvilket brakte han på riktig side i VM-mytologien.

Ingen har vunnet et monument i regnbuestripene etter at Paolo Bettini vant Giro di Lombardia i 2006, bare noen uker etter VM-seieren i Stuttgart. Denne våren har Sagan potensielt tre muligheter til å gjøre den samme bragden. Først i Sanremo, der Beppe Saronni (1983) er siste VM-vinner. Neste sjanse kommer i De Ronde, hvor Tom Boonen i 2006 tok en populær hjemmeseier året etter VM-tittelen i Madrid. Og dernest i Roubaix, hvor Sagan kan bli den første siden Hinault til å vinne som regjerende verdensmester i klassikernes dronning.

En seier i hvilken som helst av dem, vil garantere Sagan evig plass blant de velsignede.