Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
annonse
FOTO: LaPresse - Gian Mattia D'Alberto, Roth-Foto-ANZA & Reuters.

Norges fjerde maglia rosa

Espen J. Lee / 30-05-2017 2:19:58

Giro 100: Sindre Lunke havnet i vinnerklubben med Knudsen og Lauritzen.

Søndag ble en historisk dag for Giro d’Italia. Tom Dumoulin vant den 100. utgaven av corsa rosa og ble rittets første nederlandske sammenlagtvinner.

Men det var også en historisk dag for Norge. Sindre Sjøstad Lunke – født i Stokmarknes, oppvokst i Trondheim – var en av Dumoulins hjelpere på Team Sunweb. Trønderen ble dermed den tredje nordmannen med en rosa trøye på samvittigheten.

Den 24-årige debutanten følger derfor i de ærverdige hjulsporene til Knut Knudsen og Dag Otto Lauritzen, som begge hjalp sine respektive kapteiner til å vinne den italienske Grand Tour.

Knudsen to ganger, med Fausto Bertoglio og Johan De Muynck. Lauritzen en gang, med Andy Hampsten, den første (og foreløpig eneste) amerikanske vinneren av rittet.

Mens Lunke fortsatt slikker sine sår etter tre uker med blodslit og hardt arbeid for sin nederlandske kaptein, kaster vi litt lys over prestasjonene til hans norske forgjengere – og deres historier som er for gode til å glemme.

Giro d'Italia 2017 - 100a edizione - Tappa 21 - Monza (Autodromo Nazionale) a Milano

Knut Knudsen

År: 1975
Lag: Jollyceramica
Rosa trøye: Fausto Bertoglio 

Alle var enige: Giro d’Italia måtte spekkes med fjell for å kue den umettelige kannibalen Eddy Merckx. Rikskringkasteren RAI ga opp direktesendinger, avissalget til Gazzetta dello Sport stupte, lagene måtte stenger sine dører, invitasjonsbonuser forsvant og rytternes lønninger gikk ned. Det virket som Merckx sin dominans sendte italiensk sykkelsport inn i alvorlige nedgangstider.

Rittdirektør Vincenzo Torriani var naturlig nok desperat. En knalltøff løype ble derfor designet: Pordoi, Monte Bodone, Castalunga og en majestetisk avslutningsetappe med målgang på toppen av Stelvio (i tilfellet snø var Tre Cime di Lavaredo arrangørens plan B). Dette med et håp om at den unge, lovende klatreren Giovanni Battaglin skulle ta rosa. Endelig en italiensk vinner, etter fem utgaver med Merckx-seire og en med svensken Gösta Pettersson.

Håpet ble virkelig tent da Merckx ble syk i Tour de Romandie og meldte pass på Giroen. Men problemet for Battaglin var de interne stridighetene i Jollyceramica. Et lite og urutinert mannskap attpåtil. Lite viste Battaglin at lagkamerat Fausto Bertoglio også hadde et håp om å vinne i den svært kuperte løypen. Ironisk nok var det en etterlevning fra Merckx-æraen som skulle redde den italienske seieren til Bertoglio.

Det ble imidlertid bråk allerede på første etappe, da en oppvigler ved navn Knut Knudsen skulle trekke opp lagets spurter Pierino Gavazzi, men endte opp med å vinne etappen selv. En nordmann i rosa på dag en, var starten på rittet verken Jollyceramica eller arrangøren hadde sett for seg.

– Det ble et helvete da jeg vant åpningsetappen. Gavazzi skulle jo vinne. Han var italieneren og jeg ble hudflettet. Dette satte standarden, for det ble mer bråk, husker Knudsen fra 75-Giroen

– Giovanni Battaglin var kaptein da jeg kom inn på laget (i 1974). Men så ble det kamp mellom Battaglin og Fausto Bertoglio som ble hentet inn i 1975. Og de to gikk ikke godt sammen. Battaglin var egentlig han som skulle ta over etter Merckx. Han vant ungdoms-Giroen, fulgte Merckx i fjellene i 73 (ble nummer tre) og ble spådd en lysende fremtid. Giovanni var en god venn av meg. Men han hadde ikke godt av å bli hauset opp i media. Han trodde han var bedre enn han faktisk var. Og han tålte heller ikke konkurranse innad i laget. Rivaliseringen var merkbar og begge benyttet anledningen til å angripe hverandre og bryte instrukser når de så muligheten. Laget ble ganske splittet, mens jeg prøvde å forholde meg nøytral. Mens (sportsdirektør Marino) Fontana var mest opptatt å vinne Giro d’Italia. Og det gjorde vi, Bertoglio forsvarte trøya mot (KAS-rytter Francisco) Galdós helt opp til Stelvio. Det var rimelig heftige saker.

– Jeg husker etappen Bertoglio var i et langt brudd. Vi fikk beskjed om å kjøre det inn, med Battaglin på hjul. Da vi kom opp til fronten i bunn av det avgjørende fjellet, snudde jeg meg til Giovanni og sa: ”Nå er det opp til deg, nå er du i front”. Og midt i det fjellet, så datt han faen meg av. Dermed var Giro d’Italia over for hans del. Han og Fausto ble aldri venner igjen.

– Men resten av oss spilte gitar og sang til langt på natt, husker jeg. Jeg var jo en fresk apprendista. De andre også. Vi var lærlinger på et lite lag og dette var en gigantisk seier, siden mange var unge syklister. Marino Fontana hadde vært smart og hentet inn en rutinert syklist fra Belgia. Martin van den Bossche hadde syklet hjelper for Merckx i mange år og hadde gode resultater fra Tour de France. Han var 194 cm, tynn som en tannpirker og gikk enormt oppover. Han var 36 år da, hadde masse erfaring og ble vår læremester. Martin styrte laget på en glimrende måte som gjorde at Fausto vant Giro d’Italia.

– Vi gikk i mål på Stelvio, husker jeg. Fausto sin far var fan av Fausto Coppi, og kalte opp sønnen sin etter ham. Coppi og Stelvio henger jo sammen. De store fjellene var for meg en slag i tryne den gangen. Jeg var ingen utpreget klatrer, men klarte å krabbe meg til mål med i en gruppe midt i feltet. Jeg veide et par og 80 kilo den gang. Heldigvis ble jeg lettere etter hvert.

Knuto

Knut Knudsen  

År: 1978
Lag: Bianchi-Faema
Rosa trøye: Johan De Muynck

Johan De Muynck lå an til å vinne Giroen i 1976. Men en nervøs og søvnløs natt før den avgjørende tempoen på etappe 22, tappet han for krefter før duellen mot Felice Gimondi som vant sin tredje og siste Giri. Bare 19 sekunder skilte.

To år senere kom De Muynck tilbake for å vinne, nå ikledd Bianchi-drakten og med Gimondi som gregario di lusso (hjelperytter de lux). Giroen var flyttet frem to uker, for ikke å krasje med fotball-VM, og overlappet derfor med La Vuelta. Franske lag nektet å delta i det de mente var en skreddersydd løype for de italienske hjemmefavorittene. Paradoksalt nok var det belgierne på Bianchi-Faema som skulle dominere: Rik van Linden hadde rosa i to dager og vant tre etapper. De Munyck bar rosa i hele 19 dager og vant en etappe.

Selv med fire tempoetapper til disposisjon klarte ikke Francesco Moser å gjøre noe med den lange, tynne og elegante klatreren De Muynck. Den italienske frustrasjonen nådde sitt crescendo i Dolomittene på etappe 18, da Moser havnet i basketak med Scic-rytter Giambattista Baronchelli. Gimondi måtte skille kamphanene. De Muynck var sårbar på flatene, men hadde et bunnsolid Bianchi-lag rundt seg til å forsvare trøya gjennom hele rittet. Deriblant Knut Knudsen, den kjøresterke passista fra Trøndelag.

– Jeg var i bra form det året, for jeg hadde vunnet Trofeo Laigueglia i sesongstarten. Den seieren fikk mange ryttere til å tenke annerledes om meg som konkurrent. Jeg kom alene til mål og fikk en helt annen posisjon i italiensk sykkelsport, sier Knudsen.

– Jeg brøt Giroen, men ikke mange dager før mål. Det var i Dolomittene. Jeg syklet til hotellet et par kilometer unna, gikk opp på rommet og la meg til å vente på massøren. (Sportsdirektør Giancarlo) Ferrertti kom stormende inn på rommet mitt og brøler ”Du skal til dopingkontroll! Skyndt deg for helvete”. Typisk Ferretti. Jeg stormer ned trappene, nesten uten klær på, og tar en sykkel fra mekanikeren. Dopingkontrollen lå nedi byen og en liten utforkjøring unna. Jeg avlegger prøve og sykler tilbake til hotellet. På natta våkner jeg og føler meg skikkelig uvel. Den kalde luften på kvelden kverket meg. Så fikk jeg diaré gjennom hele natten og legene klarte ikke å stoppe det. Dagen etter falt jeg av før jeg så første fjell omtrent. Halvveis på etappen er jeg helt ferdigkjørt.

– Johan De Muynck vant og det var bra for laget, men kanskje ikke så bra for italienske sykkelsport. Da Fausto (Bertoglio) vant, var det første italienske seier i Giroen siden 69. Merckx hadde vunnet mange Giri og nå vant en enda en belgier. Men dette var også litt av utfordringen med Bianchi, siden vi var et internasjonalt sykkellag. Vi hadde Rik Van Linden, den store spurteren, vi hadde De Muynck, som var gode i etappeløp. To vinnere. Jeg vant også en del løp. Året etter vant jeg Tirreno-Adriatico og vant nesten Giroen også et år. Italienerne på vårt lag var ikke vinnere. Baronchelli var en nummer to-rytter hele sin karriere.

FOTO: Roth-Foto

Dag Otto Lauritzen

År: 1988
Lag: 7 Eleven-Hoonved
Rosa trøye: Andy Hampsten

3579 kilometer, 23 etapper, 30 kategoriserte fjell, ingen hviledager. Giro d’Italia 1988 var en brutal Grand Tour. Den apokalyptiske snøstormen som fulgte rytterne over Gavia, gjorde bare vondt verre. Etappen til Bormio er for lengst stemplet som en av de legendariske dagene i sykkelhistorien. Dette var dagen da voksne menn gråt på sykkelen, en eksklusiv affære reservert kun for de beinharde i feltet. 

Således en perfekt anledning for fallskjermjegeren og politimannen Dag Otto Lauritzen, en hardbarket og prinsipiell motstander av å bryte sykkelritt. I Tour de France året før, der han vant til Luz Ardiden, fullførte han til Paris – til tross for at en krøplende lårskade forhindret han i tråkke stående over de 12 fjellpassene som gjensto. I Paris-Roubaix denne sesongen, krasjet han og lå bevisstløst i mange minutter før han i en tåke av smerte reiste seg for å fullføre – 15 minutter bak vinneren Dirk De Mol. 

Før Gavia-etappen er han også hardt kvestet. Velt tidligere i rittet sørger at nordmannen starter den brutale fjelletappen med brukket finger og flere sting i albuen. Dedikert til å vinne Giro d’Italia med Andy Hampsten, tar Lauritzen fatt på det som skulle bli hans verste dag på sykkelsetet.

– Giro d’Italia var viktig for oss. Delsponsoren vår var italienske Hoonved som lagde vaskemaskiner. Jeg har en artig og litt skummelt historie om eieren, Erminio Dell’Oglio. Han sponset mange lag i mange år, med den store drømmen om å vinne Giro d’Italia. Han elsket sykling. Når vi tok ledertrøya med Andy Hampsten på Gavia-etappen, så fikk han hjerteinfarkt! Han havnet på sykehus og fikk streng beskjed av legen om å holde seg hjemme til rittet var ferdig. Det var helt reelt. Det ble for mye for han, sier Lauritzen.

– Det var nok den hardeste dagen jeg har hatt på sykkelen. Det var kaldt nedi dalen ved start, det regnet en del, og da vi begynte på fjellene kom det sludd og snø. Den gang var deler av Gavia bare grusvei og det var da grusen begynte at Andy angrep. Og på toppen var det full snøstorm. Man kunne ikke se mer enn en meter frem på veien og vi kunne ikke hjelpe Andy over toppen. Vi fikk te underveis, men den frøs til is. På toppen sto (manageren vår Jim) Ochowicz og ga oss store motorsykkelhansker. Men følelsen i kroppen bare forsvant. I militæret hadde jeg en grusom fallskjermulykke og jeg trodde jeg visste hva smerte var. Dette var nesten verre. Jeg satt og gråt på sykkelen.

– Det var mange, 20-30 stykker, som satte seg inn i bilene og ble sluppet ut igjen på andre siden av fjellet nedi dalen. Arrangøren bestemte seg for å se mellom fingrene, fordi forholdene var så kritikkverdige. Jeg lå alene i utforkjøringen og kunne ikke se noe som helst foran meg. Hadde jeg kjørt ut i en sving og blitt slått bevisstløs eller noe, så hadde jeg kanskje blitt liggende til snøen smeltet. Det var livsfarlig. Og egentlig litt utrolig at ingen døde.

– Bob Roll knakk sammen da han kom i mål. Kroppstemperaturen hans var helt nede på 28. Så han lå ganske tynt an, men ble heldigvis han bedre over natten og kunne fortsette rittet dagen etter. Jeg tror etappen dagen etter ble nedkortet på grunn av snø (Stelvio fjernet), selv om rytterne hadde mindre de skulle sagt den gang. I dag er nok rytterne sterkere som en enhet enn vi var.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.


*

ABONNER på magasinet