Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
annonse
FOTO: Sykkelmagasinet
FOTO: Sykkelmagasinet

Koppenberg: Monsteret i Melden

Espen J. Lee / 05-04-2017 11:30:46

Hatet av rytterne, elsket av fansen.

Hvis det i hele tatt fantes noen som helst tvil: Det er mange tøffe bakker i Flandern.

Et overflødig utsagn, ja vi vet. Mange av dem er belagt med brostein. Allmennkjent, det også. Men én er mer spesiell enn de andre. Så spesiell at den har inspirert byggingen av nye brosteinsbakker.

Koppenberg er bare 620 meter lang. Likevel er dette stigningen fremfor alle som proffene ofte må bestige til fots. Hvorfor er ikke vanskelig å forstå når du hører den essensielle statistikken: Stigningsgrad 11,2 prosent i snitt, og maks 22.

«Den hardeste bakken i Flandern», sa Frank Hoste. Men han snakket faktisk ikke om Koppenberg. Rittdirektøren i Gent-Wevelgem hauset selvfølgelig opp Kemmelberg Vest, den viktigste bakken i hans ritt, som har partier opp mot 23 prosent.

Hoste har faktisk en form for vitenskapelige beviser til å støtte en slik påstand. COTACOL er en database som har samlet inn informasjon om sykkelstigninger i Belgia siden 1989. Parametere som lengde, høydemeter, stigningsprosent og veistandard tas med for å avgjøre hvilke bakker som er tøffest. På denne rangeringen står Kemmelberg Vest med 183 poeng, mens Koppenberg ligger elleve poeng bak, på 172.

Men det COTACOL-ranking ikke avslører, er skuet på bakkenivå i Melden, den vesle landsbyen utenfor Oudenaarde som huser Koppenberg-hellingen. Bare synet av denne monstrøse klatringen, vekker bange følelser som på ingen måte ikke kan kvantifiseres eller hylles inn i en skala.

Tilsynelatende uoverstigelig steiler Koppenberg opp foran deg som en vegg. En opphøyd og gressbelagt veiskulder fanger deg i en vassen korridor mens du sakte kryper oppover. Har får du god tid til å kontemplere livets meningsløshet og hvorfor du trodde denne ruten var en god idé i utgangspunktet.

Steinene er store, spisse og ujevne. Selve klatringen begynner etter en krapp 90-grader. Farten er dermed ganske lav allerede før du begynner blodslitet.

Å sykle opp denne bakken er derfor som å seile en jolle i sterk storm.

En upopulær bøddel

Det skulle aldri være noen tvil om hvem som vant Flandern rundts 1975-utgave. «Merckx kjørte fem kilometer i timen fortere enn oss» lamenterte en oppgitt Frans Verbeeck etter målstreken. Den belgiske mesteren og tofoldige Het Volk-vinneren ble distansert av Kannibalen med 30 sekunder. Tredjemann, Marc Demaeyer, kom fem (!) minutter senere.

Koppenberg6

Dette var Merckx på sitt beste i Flandern rundt. Men selv om han kjørte to ganger til, skulle det være hans siste seier i monumentet. For allerede neste år skulle Merckx møte sin definitive overmann. I Melden.

1976 er første gang Koppenberg står på programmet. Debuten til brosteinsmonsteret ble notorisk. Bare fem ryttere klarer å sykle hellingen fra bunn til topp. Resten av feltet – alle 162 – måtte gå av sykkelen og traske opp til fots. Merckx inkludert.

En sykkelkonge uten sine hjul. Merckx må ha følt en viss skam, der han gikk foran tilskuerne med sykkelen over skulderen.

– Å ha en slik bakke er fullstendig uansvarlig. Da kan man like gjerne tvinge rytterne til å klatre stiger med sykkelen rundt nakken.

Raseriet til tross, Merckx kom tilbake i 1977 og ledet over Koppenberg etter et angrep i forkant av bakken. Dog ble han innhentet og passert av to ryttere – begge som hadde overlevd i frontgruppen året før: Roger De Vlaeminck og Freddy Maertens.

Sistnevnte hoppet av like før Koppenberg. Der sto soigneur-en Jef D’hont klar med en lettere sykkel. En snedig plan trodde Maertens, helt til kommisærene til UCI kjørte opp langs siden for å diskvalifisere ham.

– Ingen sykkelbytter på Koppenberg. Du er ute, ropte juryformannen.

Koppenberg5

Disket, men ikke ute. Maertens fortsatte rittet og sørget for at De Vlaeminck vant. Prislappen? 300,000 belgiske franc.

Den flamske fansen var i harnisk. Raseriet over den skamløse sammensvergelsen ble for det meste rettet mot De Vlaeminck, som uverdig av en Flandrien hadde sittet på hjul de siste 60 km til mål.

Pengene ble aldri betalt og selv om Maertens også testet positivt for amfetamin noen dager senere, og dermed ble disket for andre gang i samme ritt, regnes han som utgavens moralske vinner.

Fjernet for alltid?

Oppgjøret mellom Maertens og De Vlaeminck ble heftig og krangelen døde aldri. Striden om Koppenberg skulle heller ikke minske i styrke.

For etter en apokalyptisk 1979-utgave, vunnet av en udødelig Eric Vanderaerden og der bare 24 ryttere overlevde uværet inn til mål, vokste rytternes misnøye mot arrangøren.

Standarden på Koppenberg ble stadig dårligere. I 1984 var det kun Jan Raas og Phil Anderson som maktet å sykle over bakken.

Det hele toppet seg tre år senere. Jesper Skibby har gått solo fra et tidlig brudd og ser for seg det helt store, bare han kommer seg over Koppenberg og kan klore seg fast i feltet som kommer fort bakfra.

Dansken kommer seg halvveis opp bakken før fremdriften fordufter og han faller over ende. Godt stroppet i pedalene ligger Skibby og spreller som en fisk på land idet arrangørens bil kommer susende. Arrangøren må vurdere sine valg: Stoppe, og dermed blokkere hele feltet som kommer like bak. Eller kjøre på, og dermed risikere den stakkars neoproffens helse.

I frykt av en full stans, valgte arrangøren nummer to. Fronthjulet på sykkelen ble knust, men heldigvis klarte sjåføren å unngå beina til den skrikende dansken. Fansen begynte naturligvis å bue arrangørbilen og flere løp til for å trekke Skibby unna den farlige situasjonen.

Reaksjonene i etterkant var også sterke. Konklusjonen måtte bli fjerning av Koppenberg. Overflaten var dessuten dekket i vegetasjon og stadig røffere grunnet hyppig traktortrafikk ellers i året. For de fleste var Koppenberg en ydmykende affære og konsensusen blant rytterne var at den uoverstigelige bakken aldri skulle returnere. Fansen følte det annerledes.

En lokal bonde ved Kluisbergen var så imponert av Koppenbergs brutalitet, at han la ned brostein på den bratteste veien han kunne finne ved sin egen gård. Paterberg ble solgt inn for arrangørene på slutten av 1980-tallet og er i dag den siste og en av de mest avgjørende hellingen i Flandern rundt.

Men det gikk lang tid før Koppenberg skulle komme tilbake. I 1997 kunne avisen Het Nieuwsblad melde at brosteinsbakken skulle asfalteres og oppmuntret fansen til å protestere avgjørelsen. Flere tusen mennesker dukket opp for å vifte en knyttet hånd mot ordføreren i Melden.

Det demonstrantene ikke hadde bitt seg merke ved artikkelen var publiseringsdato. 1. april! Men spøken var alt annet enn forgjeves. En innsamlingsaksjon ble satt i gang og pengene rullet inn. Potten ble etter hvert stor nok til å renovere hele Koppenberg med importerte steiner fra Polen. I 2002 var bakken tilbake.

Og monsteret i Melden var tilbake i kjent stil. I bunn av bakken fikk en av rytterne hjulet fastklemt mellom steinene. Velten sørget for at alle rytterne bak måtte ta føttene i bruk. 15 år etter Skibbys nesten fatale kalamitet, var alt ved det samme på Koppenberg.

Koppenberg3

Mer arbeid var nødvendig. Derfor ble det lagt ned mørtel for å fylle de brede fugene mellom steinene. I 2008 gjorde den notoriske Koppenberg enda et comeback. Akkurat som rytterne som bestiger den, har bakken nektet å gi opp. Siden har den blitt et strategisk viktig punkt i løypa og et yndet sted for fansen å se lidende ryttere i hvitøyet.

Man sier ofte at Flandern rundt er mer enn bare et sykkelritt. Det er en flamsk folkefest og en stolt markering av deres identitet, historie og frihetskamp. Så hvis De Ronde er selve symbolet på flamsk nasjonalisme, må nesten Koppenberg være stedet der nasjonalsangen ble diktet, opprøret mot frankerne planlagt og klosterølets hemmeligheter ligger begravd.

For i likhet med folket som elsker den, har bakken i Melden kjempet en innbitt kamp for å overleve.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.


*

ABONNER på magasinet