Fra vannbærer til Maestro - Sykkel
5763 Views

Fra vannbærer til Maestro

I løpet av sin lysende karriere vant Knut Knudsen seks etapper i Giro d’Italia og kjørte tre dager i den prestisjefylte rosa ledertrøyen. Trønderen ble kaptein på Bianchi-laget.

Oktober 05, 2015
Skrevet av:

Espen J. Lee

Knut Knudsen var ikke bare den første norske sykkelproffen. Arbeidersønnen fra Trøndelag aspirerte også til en lederrolle på det godt kjente Bianchi-laget. I løpet av sin lysende karriere vant han seks etapper i Giro d’Italia og kjørte tre dager i den prestisjefylte rosa ledertrøyen. Men veien fra lojal hjelperytter til respektert kaptein var fullt med blodslit, ærefrykt og lumsk dobbeltspill.

TEKST: Espen J. Lee

Han opplevde mye som ung mann. Allerede før Knut Knudsen ble profesjonell syklist som 23-åring, hadde han to olympiske leker, et OL-gull og VM-gull bak seg. 18-årsdagen tilbrakte han i Mexico foran 80.000 tilskuere under OL i 1968. En udreven lederstab spolerte dessverre ungguttens medalje-drøm. Knut ble feilinformert om starttiden og uforberedt som han var ble han slått ut innledningsvis. Året etter ble han vitne til storpolitikk i praksis da han måtte løpe fra russiske tanks i Brno sine gater under VM i Tsjekkoslovakia. Før fylte 20 år trodde han karrieren var over, da en kneskade tok både evne og mot i fra ham. I løpet av kort tid la han på seg 14 kilo. Etter avlagt militærtjeneste var imidlertid smertene i kneet borte og den lovende banerytteren vendte blikket mot lekene i München. Utrolig nok han hadde knapt sett en velodrom på to år før gullet ble sikret inne på parketten i Olympiaparken. Firdobbel norgesmester i løpet av en uke ble han også – hjemme på Levanger i Nord-Trøndelag. Ja, 1973 måtte vel bli året Norge fikk sin første profesjonelle syklist. Det sto iallfall ikke på tilbudene.

– Ja, jeg fikk muligheten til å bli proff med det italienske laget Jolljceramica etter de olympiske leker, sier Knut Knudsen som møter Sykkelmagasinet i en kafé i Oslo drøye 40 år senere. Smilende og gestikulerende forteller 63-åringen hvordan han dro ned til Padova for å møte de italienske beilerne på senhøsten i 1972.

Han dro sammen med Thorleif Andresen. En annen olympisk syklist som hadde avslått et profftilbud fra laget til Jacques Anquetil fire år tidligere. Også denne gang ble hjemkjære Andresen lunken på en sykkelkarriere i utlandet.

– Vi fortalte Jolljceramica at vi hadde en veldig god syklist i Thorleif. Han ble ønsket velkommen ned for å snakke. Så dro vi ned sammen og ble der i ti eller tolv dager. Men det var dårlig med penger på den tiden. Faktisk hadde vi bare penger til bilturen ned. Heldigvis bodde vi gratis på et hotell i regi av lagets manager, Marino Fontana. Men etter hvert trakk Thorleif seg. Han syns det ble litt voldsomt. Han hadde familie hjemme i Norge og ønsket ikke reise ut likevel. Da ble jeg litt alene og bestemte meg for å ta enda ett år til som amatør, med mål om å bli verdensmester i samme gren. Så mens vi bodde på dette hotellet gratis, turte vi ikke fortelle at vi skulle trekke oss. Vi var livredd for at vi måtte betale for hotellet. Derfor stakk vi av midt på natta. Uten et ord, husker en lattermild Knudsen.

– Slapp heldigvis å sykle, sa Andresen til Aftenposten da duoen kom hjem tidlig i november. Under oppholdet var han nemlig syk med bronkitt og generelt utrent. Knudsen var bare utrent, fortalte Andresen.

HISTORISKEBILDER

Et år senere sto Lokomotivet fra Levanger som verdensmester inne på velodromen i San Sebastian.

Derfra reiser han til Barcelona for å kjøre VM for amatører på landeveien. På hotellet i den katalanske hovedstaden møter han Fontana på nytt, med den ubetalte hotellregningen friskt i minne.

­– Pokker, dette blir et sabla spetakkel, tenker Knut som gjenkjenner den italienske sportsdirektøren umiddelbart. Fontana hadde imidlertid ingen aversjon mot den talentfulle trønderen. Knudsen ble derfor ikke presentert med en ubetalt hotellregning, men en ny og forbedret proffkontrakt.

Ifølge flere av «Fåglum-brødrene» – som hjalp Knudsen i forhandlingene med Jolljceramica – var det en av de beste avtalene en neoprofesjonell hadde fått på den tiden, ettersom Italia (etter lengre tids vekst) var kommet i økonomiske vanskeligheter. Tilbudet Knudsen fikk i 1973 var ifølge Adresseavisen fire ganger bedre enn tilbudet han fikk på høsten ett år tidligere. Knudsen kaller det en standard-kontrakt med lønn på 70.000 kroner. Bonuser kom utenom.

1974 skal bli hans første sesong. Knudsen ble innlosjert på Albergo Marchioro. Et lite tolvroms pensjonat med restaurant i landsbyen Santomio Di Malo, like utenfor Vicenza i det nordøstlige Italia. Der skulle han bo en månedes tid før leiligheten han ble lovet var klar for innflytting. Sju år senere bor Knudsen fortsatt på det samme rommet i Albergo Marchioro. Det ble syklistens hjem.

– Familien som bodde der var veldig sykkelinteresserte. Pietro Marchioro var tidligere syklist og lidenskapelig opptatt av sykling. Han skjønte virkelig sykkelsporten. Hva som foregikk og hvordan den fungerte. Jeg fikk også en plass ved matbordet sammen med familien. Jeg hadde alt jeg trengte og en gyllen mulighet til å lære meg språket. Derfor tok jeg beslutningen om å bli. Det var nok det lureste jeg noen gang har gjort. Ellers hadde jeg kanskje ikke klart meg gjennom de første to, tre årene, forteller Knudsen som fikk et nytt hjem hos Marchioro-familien.

Her ble han servert den lokale vinen og spesialiteter som for eksempel Polenta e baccalà alla Vicentina (maisgrøt med bacalao). Her kunne han også snakke med lokale fans, som var såpass til fagfolk at de kunne fortelle han hvilken utveksling han burde bruke på Selvio, Gavia eller Pordoi. 23 år gamle Knudsen bruker derfor kort tid på å akklimatisere seg og kjører inn en fjerdeplass i debuten – et kriteriumsritt i midten av februar i 1974.

– I motsetning til de etablerte proffene om vinteren så trente jeg for å blir bedre. Jeg hadde et lite forsprang på dem tidlig på sesongen, forteller Knudsen.

Han blir tatt også under vingene til Martin van den Bossche. Den rutinerte belgieren var 196 cm, tynn som en tannpirker og kjørte strålende oppover. Han var også tidligere løytnant for Eddy Merckx og et klokt hode for de yngre rytterne på Jolljceramica. Den tysktalende van den Bossche var dessuten den eneste Knudsen klatre å kommunisere godt med det første året.

I Tirreno-Adriatico blir Knudsen andremann, bare slått av den belgiske seiersgrossisten Roger De Vlaeminck. I Tour de Romandie krasjer han med kolombianeren Martin Rodriguez og til tross for en sykehusvisitt klarer han å vinne den avsluttende tempoetappen. Han er klar for Giro d’Italia.

Knut Knudsens inntog i Giroen sammenfaller med sterk utenlandsk dominans. Merckx hersket, mens KAS-lagets spanske armada prøvde å vippe den belgiske monarken av tronen med halsbrekkende angrep i fjellene. Den italienske kringkasteren RAI, nødet av økonomiske nedgangstider, droppet tidvis direktesendinger fra rittet. Merckx vant jo uansett. Senere blir også La Gazzetta dello Sport, sportsavisen som arrangerer rittet, gjenstand for nedskjæringer og oppkjøp av et større selskap. Giroen var fortsatt et gigantisk arrangement i Italia, men interessen var på hell og fansen sultet etter en ny hjemmehelt.

ITALY-VATICAN-MERCKX-GIMONDI-PAUL VI-FILES

Det fikk de ikke i Knudsens debutår, 1974, da Giroen startet i Vatikanstaten. Merckx vant nok en gang. Petersplassen føltes fjernt fra Levanger, hvor Knut vokste opp og hadde Jacques Anquetil oppklistret på veggen hjemme på gutterommet. Nå sto han plutselig midt blant alle stjernene.

– Det var en stor opplevelse og jeg var litt nervøs. Først gikk Merckx, Gimondi og De Vlaeminck opp for å hilse på Paven. Så kom vi andre etterpå. Alle fikk faktisk passere forbi der Paven sto. Og da jeg passerte hørte jeg han si: ’Go dag’. Han kunne prate litt norsk. Noe mer av den første etappen husker jeg ikke, skratter Knudsen.

Debuten ble en reise på dinosaurens rygg. Hele veien gikk det opp og ned for Knudsen, som veide nok en del kilo for mye. Første møte med fjellene ble som et slag i trynet.

– Vi hadde jo full middag på morgen. Jeg kom jo over fra amatørene og tok det litt for gitt at dette var noe bedre. Men det vi spiste og drakk viste seg jo ikke å være riktig. Som amatør gjorde jeg det faktisk bedre. Da spiste jeg mer riktig. Men da jeg ble proff var det opp klokka seks for å spise en stor blodig biff med ris, som du skylte ned med vann, forteller Knudsen og slår ut med armene.

Varmen gjorde hans første Giro til en virkelig ilddåp. Tidvis hadde han mest lyst til å ta første fly hjem. Likevel ventet det gode skussmål fra lagets sportsdirektør. Han fullførte og viste stort hjerte i rollen som gregario (hjelperytter).

Måtte bryte regler

Giro d’Italia 1975 ble et gjennombrudd. Det vil si opplevelsen like før ble et gjennombrudd. I oppladningen til Giroen fikk Knudsen sin første spurtseier i Sveits. Både De Vlaeminck og Moser kom til kort mot den kraftfulle nordmannen. En mental sperre var falt.

Seieren til tross, Knut ble tildelt rollen som vannbærer og opptrekker da Giroen startet en uke senere. Jollj-laget huset den italienske spurteren Pierino Gavazzi, som senere skulle vinne Milano-Sanremo, Milano-Torino og flere etapper Giro d’Italia. På første etappe, 177 km fra Milano til Florano Modenese, var planen at Knudsen skulle trekke opp Gavazzi. Lagets taktikk (og hierarki) var like subtil som en nedstøpt murstein. Urokkelig fastlagt og ikke til å ta feil av. Men Knudsen var i konklift med seg selv. I likhet med enhver talentfull gregario slet han med å holde sine egne ambisjoner i sjakk. Hvis det var en ærbødig og små-nervøs trøndergutt som stilte opp på Petersplassen i 1974, var det en fandenivoldsk og seierssulten profesjonell som kom til start året etter. Skulle proffkarrieren vare lengre enn noen år, måtte han gripe sjansen på ’ureglementert’ vis – han måtte bryte noen regler. 17. mai 1975 i Florano Modenese skjer det.

­– Med én kilometer igjen ser jeg bakover. Jeg ser en lang rekke syklister og på bakhjulet mitt ligger Gavazzi. En veldig liten kar. Han lå jo nesten oppi lomma mi. Jeg ser også Marino Basso, De Vlaeminck og Sercu. Van Linden lå i femteposisjon. Mens jeg drar for fullt hører jeg Gavazzi brøle et eller annet. Med 500 meter dundrer jeg ut en ny føring. Med 200 meter igjen snur jeg meg en gang til. Nå er det ingen på hjulet mitt. Jeg hadde kjørt i fra alle! Og Gavazzi hadde mistet hjulet mitt! Da tenkte jeg: ’Hva faen gjør jeg nå? Vinner jeg blir dette et helvete!’, forteller en gestikulerende Knudsen.

Det ble en historisk norsk triumf. Endelig fikk han kjenne den forlokkende duften av seiersbuketten. Det kjentes godt. Selv etter å ha brutt uskrevne regler og normer, var han en stolt djevel. Med sin første etappeseier og rosa ledertrøye returnerer Knudsen til lagbussen. Bussen var liten etter dagens standard og lite inspirerende å se på. Stemningen inne i bussen sto helt i stil.

– Da jeg kom ned til bussen etter podiet, var det ingen av lagkameratene som sa et ord. Helt stille. Martin van den Bossche vinker meg til bakerst i bussen. Så sier han: ’Knut, utrolig bra! Dette blir et helvete, men det har skjedd før og dette takler vi.’ Så går vi opp på rommet og venter på at Fontana skal kommet etter.

Sportsdirektør Fontana kommer inn på rommet og erklærer at Knudsen ’har et gigantisk forklaringsproblem’. Verken laget eller media var interessert i at en nordmann skulle vinne. Det var ikke førstesidestoff.

– Jeg kan jo ikke bremse med 50 meter igjen, sier Knudsen oppgitt.

– Herr Knudsen, hvorfor tror du at du har bremser på sykkelen? repliserte Fontana og stormer ut.

Knudsens ulydighet kom heldigvis i skyggen av andre interne stridigheter på laget det året. Giovanni Battaglin og Fausto Bertoglio knivet om kapteinsrollen og angrep hverandre vekselsvis gjennom hele Giroen. Til slutt ble det vesle Fausto som gikk seirende ut og tok første italienske sammenlagtseier siden 1969. Mye takket være den rutinerte van den Bossche, som dirigerte troppene med stødig hånd.

Kroken på døra

Belgieren rådet også Knudsen til å satse mer på tempo. I 1977 vinner han sin andre etappeseier i Giroen. En 25 km lang tempo fra Lucca til Pisa, hvor nordmannen vinner overlegent med 1 min over en ung og fremadstormende Francesco Moser. I motsetning til Giuseppe Saronni som alltid forsvant, var det en glede å slå Moser en gang i blant. Ifølge Knudsen var Moser en mer storsinnet mester enn Saronni, som aldri var raus med komplementer.

De siste årene hos Jolljceramica falt Knudsen mellom to stoler. Det vil si mellom Battaglin og Bertoglio. I den litt håpløse situasjonen mistet han lysten til å vinne. Til norske presse hinter han om at proffkarrierer går mot slutten. Den vanskelig økonomiske tiden i Italia kunne også merkes hos de profesjonelle rytterne. Flere lag ble lagt ned. Blant annet laget hvor den tidligere Giro-vinneren Gøsta Pettersson kjørte. På høsten i ’77 er Knudsen i Venezuela for å kjøre VM. Da får han beskjeden om at Jolljceramica også setter kroken på døra.

– Da jeg kom tilbake til Italia var det en realitet. Laget var borte. Heldigvis var jeg ganske kald i hodet. Jeg tenkte ikke på å dra rundt å spørre om kontrakter. Jeg ventet. Men ikke lenge. Telefonen ringte og det var Giancarlo Ferretti. Men det var ikke han som ville ha meg. Det var Gimondi som ville ha meg, forteller Knudsen.

Ferretti var Bianchi-lagets velrennomerte og godt respekterte direttore sportivo (sportsdirektør). Tidligere Giro- og Tour-vinner Felice Gimondi var nestoren på laget, og til tross for høy alder styrte han det meste ute på veien. Hos Bianchi fikk 27 år gamle Knudsen en ny, friere rolle og det gav umiddelbare resultater. I slutten av februar kommer han alene til mål Trofeo Laigueglia. I siste bakke støtet han i fra den tyske mesteren Dietrich Thurau. En seier som fikk feltet til å se Knut Knudsen i et nytt og bedre lys.

Én uke senere vinner han etapperittet Giro Sardinia. En triumf han den gang beskrev som ’større enn OL-gull’. På den nest siste etappen punkterer Knudsen hele fire ganger og taper fem minutter til en gruppe på 30 ryttere. Gregario di lusso (luksushjelper) Gimondi slipper seg ned og bringer Knudsen opp til fronten igjen. Siste etappe skulle opprinnelig kjøres på en rundløype på 10 x 12.5 km. Laglederne, med en illsint Ferretti i spissen, fikk imidlertid endret på dette, da de oppdaget at sju av de 12.5 km var grusvei. Trønderen tok nok en seier og viste seg verdig tilliten han fikk hos Ferretti og Gimondi.

– Gimondi kaller jeg sykkelsportens gentleman. Det var aldri noe tull med han. Det var han som fikk meg over på Bianchi. Ferretti var av den gamle garde, mens jeg var del av en revolusjonerende generasjon syklister. Mye ble endret i løpet av min karriere og etterpå. Vi hadde mange konfrontasjoner underveis om hvordan vi skulle kjøre ritt og hvem som skulle vinne. I stedet for at de samme kapteinene vant 10-12 ritt i løpet av året, vant laget 52 ritt i året ved å bruke flere. Jeg og Ferretti diskuterte mye om det. Likevel hadde vi et kjempeforhold, erindrer Knudsen.

KNUT KNUDSEN , sykling (NOR). Fotografert 1982. (Mangler ¯vrig tekst.) FOTO: ANSA

Giro-kaptein

Med tanke på Giro d’Italia manglet imidlertid Bianchi-laget store italienske vinnere. De het Francesco Moser (Famcucine) og Giuseppe Saronni (Scic), og mellom seg utkjempet de den største duellen Italia hadde sett siden Coppi og Bartali. Besynderlig nok ble Moser/Saronni-duellen en velsignelse for Knudsen. Begge var nemlig ganske svake i høyfjellet. Etter en rekke utenlandske vinnere i Giro d’Italia (fire av åtte utgaver som Knudsen deltok i endte med ikke-italiensk seier) designet arrangøren en flat rute pepret med tempokilometer – som en hyllest til de to store italienske rivalene. Ferretti så det imidlertid som en gyllen anledning for sin temposterke nordmann.

– Giroen i 1979 var skreddersydd til Moser. Da husker jeg Ferretti kom ned til meg på rivieraen under en treningsleir. Han forteller meg at Giroen er lagt opp til Moser-seier, men den er like mye skreddersydd for meg. Da ble jeg plutselig førsterytter på laget, forklarer Knudsen som fire år tidligere hadde begynt som vannbærer. Lagkamerat Johan de Muynck, som vant Giroen året før, måtte nøye seg med en jokerrolle.

I ’79 leverer Knudsen en strålende vårsesong. Han slår Saronni med ett sekund i Tirreno-Adriatico. Og følger opp med en sammenlagttittel i Giro del Trentino. Ett sekund foran Moser. Nå får han klengenavnet Il norvegese gigante (den norske giganten) av italiensk presse. Med en forholdsvis flat og tempospekket Giro d’Italia i vente lå det derfor an til en stor sesong for den 28 år gamle Bianchi-kapteinen.

Etter 15 etapper sitter Saronni i rosa med Knudsen 16 sekunder bak i sammendraget. Bianchi leder lagkonkurransen med god margin og Knudsen har allerede vunnet en etappe. Moser har imidlertid slitt med en mageonde og virket å være på 80 prosent. Knudsen har pådratt seg en øyeinfeksjon forårsaket av støvete veier, men ikke noe alvorlig. Knudsen hadde også ristet av seg skuffelsen på tempoetappen til Napoli, hvor arrangøren hadde gjort alt den kunne for å legge forholdene til rette for Moser. Det han fryktet mest av alt var en italiensk allianse, som skulle gjøre alt de kunne for å hindre at en utlending vant Giroen for tredje året på rad. Etappe 16 er 195 km fra Treviso til Pieve di Cadore og første av flere krevende dager i Dolomittene. Her skulle den italienske rittlederen få uventet hjelp til å kvitte seg med trusselen fra nord. Etter et kortvarig brudd har en Knudsen i praktslag sluppet seg ned til feltet igjen, idet lagbilen til Magniflex har ubetenksomt forvillet seg inn i feltet. Bak rattet satt sportsdirektøren til Bernt Johansson, Luciano Pezzi som var notorisk for sin hasardiøse bilkjøring.

– Det gjenstår 15, 16 kilometer. Og plutselig ser vi en servicebil komme inni klynga. Det var bilen til Magniflex med sportsdirektør Pezzi. Alle kjefter og smeller mot ham: ’Kom deg til helvete unna!’ Det var jo livsfarlig. Jeg ser bilen komme og legger meg til venstre mens jeg slår på taket til bilen. Så trer han Giro d’Italia-skiltet, som henger foran på støtfangeren, inn i bakhjulet mitt. Vips, forteller Knudsen og knipser i fingrene.

Nordmannen ryker rett i asfalten. 45 sekunder går unna før han er tilbake på sykkelen. Uanfektet av feltets uskrevne kodeks angriper Saronni umiddelbart idet han ser sin norske konkurrent ligge i grøfta. Knudsen blir kjørt opp igjen av lagkameratene. Men idet 1.5 kilometer gjenstår angriper Saronni på nytt og stjeler 40 sekunder fra nordmannen. Knudsen fullfører etappen og blir kjørt til sykehuset med smerter i kneet. To dager etter venter det mektige fjellpasset Pordoi. Etter tre kilometer er Knudsen ferdig og reiser hjem.

– Skulle jeg vinne Italia Rundt så hadde jeg vunnet da. Saronni hadde jeg nok fulgt frem til siste etappe som var en fem mil tempo. Han ledet med 16, 17 sekunder. Den hadde vel egentlig gått helt i mål – hvis jeg hadde vært i form. Det er sånn det er. Men året i seg selv var veldig bra, mimrer Knudsen – som til tross for uhellet hadde bevist sin kapasitet og befestet sitt posisjon i laget.

– Da hadde jeg kommet i en helt ny posisjon iallfall. Tidligere bar jeg vannflasker. Nå ble jeg spurt om hvordan vi skulle legge opp løpet dagen etter. Jeg fikk ansvar for styre 14-15 syklister. Vi var gode og heldige som vant mange ritt.

Knuto

I 1980 vinner franskmannen Bernard Hinault sin første av tre Giri. Knudsen får sin beste plassering noen gang og blir nummer 15 sammenlagt. 1981 blir hans siste, men kanskje også hans beste år i Giro d’Italia. Omgitt av en guddommelig kraft korsfester han konkurrentene på tempoetappene. Han vinner tre etapper og bærer rosa trøye i én dag.

– Den største temposeieren min noen gang antagelig. Fra Lucca til Montecatimi Terme. Jeg vant med over 1.30 min. Siste etappe fra Soave til Verona var også morsom. Jeg vinner etappen og Giovanni (Battaglin) vinner sammenlagt. Dermed fikk vi gå opp på podiet sammen. Vi var gode venner og startet sammen på Jolljceramica. Også bodde vi ikke langt fra hverandre og trente sammen, sier Knudsen.

– Året før planla jeg at 1981 skulle bli siste sesong. Motivasjonen var litt borte og det dukket opp en del ting hjemme som var interessant. Ferretti prøvde hele tiden å overtale meg til å fortsette, men det sto ikke på penger. Jeg snakket med han nå i sommer og da nevnte han det øyeblikket han husker best fra sykkelsporten. Det var det siste møtet med meg og da vi skulle lage en ny kontrakt. Han trodde fortsatt at jeg skulle presse ham for penger, med tanke på 1982-sesongen. ’Du er den eneste syklisten som legger opp etter å ha vunnet 14 store sykkelritt . Det går ikke an!’ Det har han ledd av helt siden, skratter Knudsen som fortsatt bor store deler året i Italia. Der holder han kontakt med gode venner fra en lang og innholdsrik karriere.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Personvernerklæring.