Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
annonse

Dag Otto - døråpneren

Espen J. Lee / 14-07-2017 10:28:04

Fra fallskjermjeger til TV-personlighet, via profesjonell sykkelrytter. Den populære Dag Otto Lauritzen har banket på allslags dører gjennom sine 60 år.

(Saken sto først på trykk i Sykkelmagasinets utgave 1/2017)

Like lenge som Touren har kulminert i Paris, har jobben som profesjonell sykkelrytter vært et relativt urasjonelt karrierevalg. Plassene er få, kontraktene korte og timelønnen satt etter føydale betingelser. Lagene forsvinner ved en sponsors vilkårlige innfall, og sjefene skjenker ingen garantier om fremtiden.

I en slik darwinistisk jungel, der kun skarpe overlevelsesinstinkt fører deg lengre enn gjennomsnittet, var det kanskje ikke overraskende at fallskjermjeger og politimann Dag Otto Lauritzen holdt det gående i elleve sesonger.

Men han holdt det ikke bare gående. Han vant i Touren, triumferte i verdenscupen og tok olympisk medalje. Han knyttet sterke bånd og maktet alltid å åpne dører mot nye muligheter, både for seg selv og andre, tilmed da verden buttet imot.

Han var beinhard. På sykkelen vekket denne fryktløse krigeren beundring for sin prinsipielle holdning mot å bryte ritt. Han var mangesidig. Tredjeplass i Flandern rundt, seierherre i fjellene på Luz Ardiden og vinner av tidagersrittet Tour de Trump – alt tegner bilde av en dynamisk rytter. Og han var populær. Den blonde vikingen fra Grimstad ble godt likt i nærmest alle kroker i sykkelfeltet.

Pågangsmot, tilpasningsdyktighet og popularitet. En tredelt alkymi som hjalp Lauritzen gjennom den profesjonelle sykkeljungelen?

– Jeg har få fiender og har aldri vært interessert i å ha det heller. Som regel bruker jeg å gå godt overens med de fleste. Men jeg sier også mine egne meninger og er ikke den som bare gir etter bestandig. Så langt har jeg kommet godt ut av det på den måten, sier han selv.

Sykkelmagasinet treffer Lauritzen på en restaurant midt i hjerte av VM-byen Bergen. Han kommer direkte fra Thailand, etter en ferie med kona, Ellen. Om noen timer er det foredrag foran en forsamling fra fiskerinæringen, mens i kveld går turen videre til Oslo, til innspillingen av TV-programmet «Huskestue». Foredragsholder, tv-personlighet, sykkel-kommentator og forfatter. Den mangslungne Dag Otto har utvilsomt tatt med seg proffdagenes allsidighet inn i det sivile liv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dotto2-1

Populariteten også. Være det seg lettbeinte gameshows, reiseprogram eller seriøse analyser under Touren, den tidligere proffsyklisten virker å ha høy stjerne hos mange ulike seergrupper og demografier. Lauritzens brede appell får vi på sett og vis bekreftet fra en av hans gamle lagkamerater fra 7-Eleven.

– Det spilte ingen rolle om det var en 20-årig fransk jente eller en 79-årig belgisk dame. Alle elsket brunfargen hans og de blonde lokkene i håret, forteller Frankie Andreu til Sykkelmagasinet. Amerikaneren syklet på lag med nordmannen i fire sesonger.

– I feltet ble han respektert for kjørestilen sin. Han var cool under press og respekterte andre, men hadde også en skikkelig vinnermentalitet. Jeg vet ikke om noen som hadde problemer med Dag Otto, skryter Andreu.

Lauritzen liker ikke skryt. Hvertfall ikke ekstravagant selvhevdelse. Kanskje derfor har han ikke tatt vare på veldig mye fra sykkelkarrieren. Når vi tar med 7-Eleven-trøyen til intervjuet, sier 60-åringen at nostalgien har sneket seg på med årene og at han gjerne skulle hatt flere gamle drakter og sykler. Men det er kanskje for skrytete.

– Jeg fant plutselig OL-medaljen for noen år siden. Den lå i en gammel kasse. Så den hang jeg opp, sammen med Tour de France-trofeet og et par andre småting. Det får holde. Aldri har jeg vært noe tilhenger av sånn skryteskap, smiler han.

Lauritzen merker det kanskje ikke selv, men sier ofte han var «heldig» når han snakker om egne bragder. Likefullt er han full av lovord om sine samtidige på 80- og 90-tallet. Den «undervurderte» Atle Kvålsvoll, «godgutten» Bjørn Stenersen, «den utrolig sterke» Januus Kuum. Dag Otto er ikke gjerrig med superlativene i det som likner oppriktig beundring fra hans side.

Kanskje ikke så rart at de fleste har sansen for den rause Dag Otto.

– Jeg tror det er vanskelig ikke å like han, sier Sean Yates – en av Lauritzens næreste gjennom sykkelårene i Frankrike og Belgia.

De to traff hverandre i Lauritzens første profflag, Peugeot.

– Første gang jeg traff Dag Otto var på medisinsk test før 85-sesongen. Vi slo an tonen med en gang og ble del av den ikke-franske gjengen i laget. Derfor fortrodde han meg en hemmelighet om alderen sin, sier Yates til Sykkelmagasinet.

Lauritzen satte seg ikke på en racersykkel før fylte 23. Derfor var han betydelig eldre enn de fleste andre som prøvde å slå igjennom. Etter bronsemedaljen i OL hadde politimannen allerede klart å bli 28.

– Problemet var sportsdirektøren i ACBB, den franske amatørklubben jeg syklet for. Han syns jeg var for gammel. Så da han fisket etter kontrakt hos profflagene, fortalte han at jeg var 3-4 år yngre. Da jeg begynte i Peugeot var det allmenkjent at jeg var 25, sier Lauritzen – som var livredd for å bli avslørt.

– Jeg hadde så dårlig samvittighet og lå våken om natten. Til slutt skrev jeg brev til sportsdirektøren og beklaget situasjonen. Han kikket på meg og lo. Laget hadde visst det lenge og lurte bare på når jeg skulle innrømme det. Jeg følte meg ti kilo lettere.

Tour de Trump

Men aldri var alder noen hindring for Lauritzen. Etter et par år i proff-feltet, nå ikledd den unike trøyen til 7-Eleven, får Lauritzen sine beste resultater.

Først med verdenscupseieren i Rund um den Henninger-Turm og Luz Ardiden-etappen i 1987. Plutselig er Bianchi, Carrera og flere andre storlag villige til å kaste penger etter nordmannen, som 7-Elevens sportsdirektør Mike Neel nå anslår er verdt 300,000 dollar.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LAURITZEN Dag Otto

Når Lauritzen velger å fornye kontrakten med amerikanerne, blir han ifølge VGs kilder Norges best betalte idrettsutøver. Og med seieren i Trump-rittet i 1989, skulle sørlendingens karriere nå uante høyder på berømmelsens tinder.

– Jeg var heldig som gikk i et brudd på en av de første etappene og fikk en fin ledelse. Den ledelsen holdt inn, sier Lauritzen beskjedent.

Triumfen sørget for mye medieoppmerksomt og en relativ høy stjerne i USA. Den amerikanske TV-stasjonen CBS reiste over dammen til hans adopterte hjemby i Belgia, Gullegem, for å lage en større profil på den gemyttlige nordmannen. I 1989 hadde han det sære valget mellom å sykle Touren eller takke ja til en filmrolle i USA.

– Nei, det må du bare glemme…. Det er så lenge siden. Det var sikkert et tulletilbud, flirer Lauritzen avfeiende.

– Men jeg gjorde det bra i USA. Jeg vant Redland Classic, hadde ledertrøya i Coors Classic, og ble nummer to i Philadelphia som var verdenscup det året. Jeg har alltid likt å konkurrere i USA.

Den norske 7-Eleven-rytterens transatlantiske prestasjoner sådde noen frø på amerikansk jord. Bobby Julich, senere tredjemann i Tour de France, var en av de som lot seg inspirere av Dag Otto. En sen kveld i Paris etter Touren, traff den daværende Cofidis-rytteren tilfeldigvis sitt store idol.

– Jeg så en fyr i baren som så veldig kjent ut. Dette var Café Pacifico, der 7-Eleven alltid spiste middag etter Touren. Så slo det meg plutselig, «det er jo Dag Otto, vinneren av Luz-Ardiden-etappen.” Jeg gikk bort og sa at han var min store inspirasjon og grunnen til at jeg ble sykkelrytter. Han ble tatt på senga og var helt sjokkert at jeg visste hvem han var, sier Julich.

Fan-post fra Østen

Dag Otto ble også verdsatt på andre side av Jernteppet. Fan-mail fra Sovjetunionen strømmet inn da blondinen fra Grimstad gikk til topps i en kåring.

– Ja, jeg får fremdeles post. Jeg vant en kåring i et sånt Hustler-aktig blad, et halvveis pornografisk blad. Bladet var internasjonalt, men ga også ut en østeuropeisk versjon. Og derfor fikk jeg massevis av fan-mail derfra.

Flauheten Dag Otto følte om oppmerksomheten den gang, virker å være ved ham den dag i dag. Men for Atle Kvålsvoll, som var proff i samme periode, var det bare naturlig at den blide skandinav ble en slags «posterboy» for 7-Eleven, som mange franske aviser ganske enkelt refererte til som «Team Lauritzen».

– Noen snakker mer enn andre, og Dag Otto snakket med absolutt alle, husker den tidligere Z-Peugeot-rytteren Kvålsvoll – som også påpeker at Lauritzen var opptatt av å åpne dører for andre nordmenn.

– Han ordnet slik at jeg og Olaf Lurvik fikk sykle amatør før ACBB. Vi fikk bo hos hjemme Dag Otto og han viste oss rundt. I Touren var det godt å ha en annen nordmann med seg. Det var en hyggelig og god skole, sier trønderen – som husker at Lauritzen ordnet proffkontrakt for Bjørn Stenersen, bergenseren som også fikk overta huset hans i Gullegem.

Den engelsk-, fransk- og litt italiensktalende Lauritzen skaffet seg høy stjerne blant journalistene i tillegg. To ganger mottok han popularitetsprisen i Touren, den såkalte «Prix d’Orange», kåringen der media stemmer frem rytteren som er enklest å jobbe med. Nokså oppsiktsvekkende, tatt i betraktning det lave antallet journalister fra Norge og USA på denne tiden.

– Han var alltid i godt humør og slo av vitser, husker François Thomazeau, en ung journalist den gangen, nå skribent for den franske avisen Le Figaro.

– Selv da det gikk dårlig, tok han seg tid til å snakke med media.

Tidligere lagkamerat Steve Bauer er enig med både Thomazeau og Kvålsvoll, og går god for Lauritzens skravleferdigheter. Men kanadieren tror hele nordmannens fremtoning var avgjørende.

– En blond viking, kjekk å se på, og en gentleman som vant viktige sykkelritt. Det er en uslåelig kombinasjon, sier Bauer.

Den syklende radioen Lauritzen, på bølgelengde og kjent med de fleste, ble nok en god road captain, mente Bauer. Et stor sprang for den tidligere politimannen som kunne lite om taktikk i starten og ofte sløste med kreftene.

– Dag Otto hadde en naturlig evne til å knytte bånd og vinne folks tillit. Et hvert lag har bruk for slike ryttere, sier den tidligere lagkameraten.

Dette var egenskaper som utvilsomt skulle hjelpe Lauritzen gjennom karrierens tyngre stunder, men også i hans karrierer senere i livet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HISTORISKEBILDER

Tøff vei mot Oslo-VM

Hvis 80-tallet ble den mest fremgangsrike delen av Lauritzens sykkelkarriere, skulle 90-tallet bli desto vanskeligere. Den avgjørende og høyst uforskyldte velten i Japan-VM, kostet han ganske sikkert en medalje, kanskje gull og mange millioner i inntekter. Dagen etter løpet forklarte L’Équipe over to sider hvorfor Lauritzen var mesterskapets moralske vinner.

Fallskjermulykken på Finnmarksvidda ti år tidligere gjorde han bare fandenivoldsk. Den innbitte treningen etter skaden var hele bakteppe for at han begynte med sykling. Men å komme så smertelig nære et VM-gull, var langt tøffere mentalt.

– Jeg ble rett og slett deprimert. Uten å være klar over det, før jeg havnet hos psykolog. Det gikk nesten et helt år før det skjedde, sier Lauritzen – som gjennomgikk hypnosebehandling hos en belgisk psykolog for å komme ut av depresjonen.

Flere svake sesonger følger. Kontrakten med 7-Eleven, senere Motorola, blir ikke fornyet. Før det norske VM året 1993 står han derfor i fare for å ende opp kontraktløs, som et skadet dyr i den nådeløse sykkeljungelen.

Men for VM-arrangøren var det utenkelig at deres mest populære stjerne ikke skulle sykle i Oslo. Derfor forhandlet de frem en ekstraordinær avtale med det nederlandske laget TVM. Dag Otto ble lønnet som syklende ambassadør for arrangementet. Oslo-VM og TVM delte regningen.

Prestasjonen og sjuendeplassen i et regntungt Oslo reddet et norsk VM ellers preget av økonomisk rot. Det ga også Lauritzen enda en avtale med TVM.

Etter 1994 legger han opp, 38 år gammel. Dog gikk det ikke lenge før han åpnet nye dører.

– Ove Eriksen (i NRK) laget et program som skulle være et slags resymé av min karrieren. Helt på slutten sto det ”at denne mannen er ledig på markedet etter nyttår. Send inn tilbud”. Det er kanskje det pinligste jeg har opplevd, sier Lauritzen – tro mot sin stil.

Men tilbudene haglet inn: Eiendomsmegling, forsikring, direktørstillinger, sykkelmekaniker på Hardangervidda – alt mulig rart. Selveste Tour de France-direktøren, Jean-Marie LeBlanc, tilbød han en PR-jobb som han takket nei til. Men kontaktnettet med franskmennene skulle komme til nytte senere.

– Ett år senere tok (journalist) Trond Ahlsen kontakt med meg. Jeg sa Hushovd kommer til å bli utrolig bra. ”Vi må forberede det norske folk på at sykling er interessant og spennende”. Trond var enig og tok det videre med til TV 2.

TV-kanalen var skeptisk, men villig til å prøve.

– Men vi måtte skaffe pengene. Så jeg, Trond og Jan Solvang reiste rundt og samlet inn 800,000-900,000 for å dekke utgiftene. Med dette reiste vi ned og laget reportasjer i Touren med Thor Eggen. Korte sendinger, men det bygget interessen og la grunnlaget for at nordmenn skjønte mer av sykling, sier Lauritzen før han endelig skryter litt av seg selv.

– Jeg er stolt over at vi fikk TV 2 inn på den linja med sykkel. Det har vært en drøm. Ved å åpne en del dører, hadde jeg også et lite bidrag.

«Dag02» ser på klokken. Det er snart duket for foredrag, og deretter avreise til Oslo og TV-innspilling. Ny sesong av Gullrute-vinneren «På hjul med Dag Otto» ligger også i emning. Hvor lenge holder 60-åringen koken, tenker vi?

– Så lenge TV 2 har rettigheter til Tour de France, så håper jeg å være med. Det er utrolig gøy!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.


*

ABONNER på magasinet