This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Det var Atle (Kvålsvoll) som fortalte meg at jeg skulle få sjansen som «Team Sparebanken Sør-rytter». Det er et øyeblikk jeg husker som om det skulle vært i går.
Av Christian Erwan Kaggestad, Team Sparebanken Sør
En helt ny verden av muligheter åpnet seg; jeg skulle endelig få sjansen til dyrke min lidenskap på heltid og bli del av et norsk sykkellag selv om jeg bodde i Frankrike. Jeg skulle bli hjulpet av et supert støtteapparat, flinke trenere og et solid, godt lag.
Nå er jeg i gang med min tredje sesong som rytter på Team Sparebanken Sør.
- LES OGSÅ: Blodslit i Spania med nytt lag
Onkel Mads var inspirasjonskilde
Jeg har drevet med sport nesten siden jeg begynte å gå. Først spilte jeg fotball, men sykling ble raskt den sporten jeg hadde lyst til å drive med. Én av grunnene var at onkelen min, Mads (Kaggestad), bodde i Frankrike på den tiden.
Da jeg fikk følge han på nært hold og se hvordan han holdt på, ble sykling fort min store lidenskap. Jeg begynte med terrengsykling, men gikk over til landevei da jeg var i 12-årsalderen.
Før første samling med TSS var jeg litt nervøs for hvordan jeg skulle klare å bli en del av laget. Selv om deler av min familie er norsk, har jeg bodd stort sett hele mitt liv i Frankrike. Forskjellen mellom de to kulturene er mye større enn mange kanskje tror, og mitt norske vokabular var fremdeles begrenset.
Jeg skjønte fort at jeg hadde engstet meg uten grunn. Alle gutta på laget, samt trenere og ledere, tok imot meg på en fantastisk måte og fikk meg umiddelbart til å føle meg hjemme. Noe av det jeg opplevde som spesielt positivt, var den gode atmosfæren i laget.
Før tilbudet fra Atle kom, syklet jeg for Carcasonne CS i Sør-Frankike. Mitt støtteapparat var moren min Pia, trener, manager og sponsor min bestefar Johan.
Jeg har ikke noe galt å si om det teamet, men det var en stor, positiv overraskelse å få innblikk i hvordan Team Sparebanken Sør jobber. Overgangen fra når jeg dro avgårde på ritt med moren min som eneste støttespiller til det helproffe opplegget i TSS, var selvfølgelig stor.
LES FLERE BLOGGER FRA TEAM SPAREBANKEN SØR HER
(Artikkelen fortsetter under bildet)
To poteter til middag
Jeg husker spesielt en gang vi dro avgårde for å delta i Tour de Paca, et stort og viktig ritt i Frankrike. Jeg var tatt ut på kretslaget og reiste sammen med fem andre ryttere.
Sent på kvelden ankom vi ungdomsherberget hvor vi skulle overnatte. Det var kaldt, vi var stive og møre etter en lang biltur og gledet oss til å få oss et godt måltid og en god natts søvn. Etappen dagen etter var hard og lang, så her gjaldt det å fylle opp tanken.
Overraskelsen var stor da vi kom til middag og ble servert to poteter! Riktignok store, men…
Kretslagslederen mente det ikke var noen god idé å spise tungt siden vi skulle sykle så mye bakker dagen etter…
Dette er én av de store forskjellene jeg har vært så heldig å erfare som rytter på TSS: Den helhetlige tenkningen og fokus på detaljer som i det lange løp kan være helt utslagsgivende for resultatene. Hver og en av oss blir tatt vare på og gitt individuell oppfølging – både fysiologisk og mentalt – i forhold til hva vi trenger.
Det er mange og store forskjeller mellom norsk og fransk måte å være på. Én av de forskjellene som det tok litt tid å venne seg til, er hvordan man opptrer i møte med andre. I Frankrike oppleves det som normal høflighet å håndhilse på gutter/menn uansett om du kjenner dem eller ikke. Det jeg riktignok savner mest når jeg er i Norge, er å kunne gi damene et ‘bisous’ (kyss på hvert kinn) når man møtes.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Snø i april, nei takk!
Noe jeg aldri kommer til å venne meg helt til, er snø i april!
Jeg er født og oppvokst i Céret, en liten landsby 20 minutter fra den spanske grensen, helt sør i Frankrike. Her skinner solen stort sett fra februar til desember. Kulde, regn og snø hører sjeldenhetene til. Når jeg kommer til Norge for å sykle ritt etter lange treningsperioder her nede i sør, tar det litt tid å venne seg til klimaet i nord.
En ting som kanskje kommer overraskende på nordmenn er at franskmenn faktisk er kåret til det nest mest pessimistiske og negative folkeslag i verden. På plassen like bak irakerne.
Jeg var blitt vant til mye klaging, og derfor var det så godt å bli en del av all optimismen og gleden som råder i mitt nye lag.
Jeg tar denne gleden og optimismen med meg inn i en ny sesong og håper den blir knallbra for Team Sparebanken Sør.