Du har tastet feil kode Kontakt kundeservice »
Glemt koden Abonner på magasinet
annonse
Foto: Scanpix/NTB

Ambassadøren i Arctic Race

Espen J. Lee / 09-08-2017 8:24:34

Livet etter endt karriere passer Thor Hushovd godt. Likevel er han rastløs.

Tilstedeværelse er en vanskelig definerbar, men umiskjennelig kvalitet. Når han flanerer rundt VIP-området i Bodø, er det som rektor kommer ut på lekeplassen fylt av uregjerlige elever. Folk hvisker, tisker og peker med sine mobiltelefoner.

Thor Hushovd er uniformert som alle andre i Arctic Race-organisasjonen; oransje vindjakke, mørkeblå pique og de klassiske, beige «ASO-buksene». Likevel skiller han seg ut i mengden.

Samtalen hans med eks-fotballspiller Jan-Åge Fjørtoft avbrytes når en eksaltert kvinne vil uttrykke sin begeistring for dem begge. Hushovd smiler anerkjennende og høvisk, men på subtilt vis uten å invitere til en lengre ordutveksling. Dette er diplomatiske kvaliteter en rittambassadør verdig.

Fortsatt gjenstår nesten tre timer før rytterne kommer inn. Siste etappe i årets Arctic Race er velsignet med sol fra blå himmel, et yrende folkeliv og et ganske stjernespekket spurtfelt. Fra en mini papptallerken nipper Hushovd små lakseskiver når Sykkelmagasinet er den som avbryter.

Jakten på den abdiserte sykkelkongen har vart i flere dager. Vi mistenker at intervjuer ikke er hans favorittaktivitet. Men han skjuler det godt, og når utspørringen begynner – på toppen av den mobile VIP-bygningen, likesom de vi bare ser under Tour de France – flyter praten lett. Hushovd er på vakt, men også meddelsom. Forholdsvis kort i resonnementene, men forbausende introspektiv. Som en ambassadør på jobb.

Sykkelmagasinet: – Du er ambassadør for Arctic Race, hva innebærer det?

Thor Hushovd: – Under selve rittet handler det hovedsakelig om å være til stedet. Være på starten, møte mennesker rundt om, treffe sponsorene og være et lite ansikt utad.

– Trives du i rollen?

– Jeg trives veldig godt. Det er gøy å være i Nord-Norge. Entusiasmen her er ganske spesiell. Gleden du finner her, finner du ikke alle steder. Og naturen her helt fantastisk. Alle setter pris på at dette store idrettsarrangementet kommer opp til hjemstedet deres.

– Du er ambassadør for VM også?

– Ja, eller jo. Ambassadør er et ord som er enkelt å bruke, fordi det fyller det meste. Men, ja, jeg skal ha en rolle i sykkel-VM også.

– Hvordan er livet ditt blitt, etter at du la opp og slipper å trene mot Paris-Roubaix, Tour de France og VM?

– Det er deilig å våke om morgenen uten å ha noen store mål, uten å måtte stå opp med en gang. Man kan nyte dagene litt mer enn før. Mer tid til familie. Jeg slipper å trene mye. Det er de store treningsmengdene som man blir lei av når man er aktiv syklist. Men samtidig gruet jeg meg også. Når man stopper som aktiv frykter man at livet skal bli så mye verre eller stoppe opp på en eller annen måte. Heldigvis finnes det mye annet utenom sykling som er interessant.

– Fryktet du at livet skulle bli kjedelig?

– Jeg var redd for tomrommet, at ting skulle stoppe opp. Jeg har hørt at overgangen kan være vanskelig. Det har gått enklere enn jeg trodde. Men igjen, man kan ikke bare sitte i sofaen og vente på at arbeidsoppgavene skal falle i fanget på deg. Du må være proaktiv, møte folk og ha viljen til å gjøre noe.

– Alle store utøvere har en plan for hvordan de vil legge opp. Hva var din?

– Jeg skulle gjerne avsluttet mine siste år bedre, men det ødela kyssesyken. Ikke mye å gjøre med det. Jeg er takknemlig for måten jeg avsluttet på, fikk en absolutt verdig avskjed for meg selv, med masse media. Og ikke minst en hyggelig tale fra Statsmisiteren i Tromsø.

– Var drømmen å avslutte i Roubaix?

– Jeg hadde lyst til å avslutte i VM, men da formen og helsa ikke var bra, ville jeg bare ta et farvel til sykkelsporten.

hushovderna

– Du holder deg i form nå?

– Ja, jeg er opptatt av det. Jeg vil holde meg i form og liker fortsatt å trene.

– Hvor ofte trener du?

– I sommer har det vært altfor lite. Jeg trener kanskje tre, fire ganger i uken. Men sjeldent mer enn to timer.

– Du bor i Frankrike. Landet har blitt mer utrygt de siste årene. Tenker du på å flytte til Norge?

– Jeg bor i Monaco. Det er trygt, og annerledes fra Frankrike. Jeg føler meg trygg. Men Frankrike har hatt sin terror og landet preges av hendelsene dessverre. Det merker jeg. Men det er ikke planen å flytte, familien trives i utlandet. Vi har mye venner og barna trives på skolen. Det er det viktigste.

– Du lever kanskje mer anonymt i Frankrike enn i Norge?

– Ja, det gjør jeg jo. Det er deilig. I Norge er det annerledes.

– Blir du ofte spurt om Paris-Roubaix 2009?

– Ja.

– Er du lei av det?

– Nei, ikke sånn veldig lei. Jeg blir ikke intervjuet så ofte nå, så jeg kan ikke bli lei. Men det er et av de største nederlagene mine. Jeg hadde virkelig seieren innen rekkevidde. Men slik er idretten. Det er opp- og nedturer, og det var kanskje den største nedturen.

– Er det et øyeblikk du har klart å legge bak deg?

– Jeg har selvfølgelig klart å legge det bak meg. Det begynner å bli lenge siden nå. Men når jeg ser videoen i en eller annen setting, så får jeg jo et lite gufs. Jeg tenker: ”Hvorfor skjedde det, hvorfor gjorde jeg det”. Det er idretten i et nøtteskall. Noen ting blir med deg for all tid. Uansett, jeg har hatt mest oppturer i min karriere.

– Du slapp forbi deg Boonen før svingen inne på Carrefour de l’Arbe. Tenker du «Hvorfor gjorde jeg det?» ennå?

– Ja, det var jo feilen jeg gjorde. Jeg ville ha kontrollen på Tom Boonen. Jeg ville ikke at han skulle angripe bakfra i stor fart og overraske meg. Jeg ville se hjulet hans da han angrep. Alle vet hvor sterk han er. Det var et taktisk spill som endte opp i en taktisk bommert.

– 2009 var året du hadde gått fra Crédit Agricole til Cérvelo, og det ga deg en oppsving i klassikerne.

– Jeg vil si det var atmosfæren som gjorde det. Vi var en bra gjeng som vant ganske mye og hadde vanvittig bra utstyr. Vi gjorde en del forskning og søkte hele tiden etter det ideelle lufttrykket, de beste hjulene og de beste dekkene. Det var en klassikergruppe som var veldig spesialisert og avansert. Derfor falt alle brikke på plass for meg. Når jeg ser på dette i ettertid, er det jo klart at jeg burde tatt det steget tidligere i min karriere. Jeg hadde kanskje mitt beste år noen gang i klassikerne, seier i Het Nieuwsblad, tre i Sanremo og tre i Roubaix.

– Du angrer på at du ikke var mer opptatt av utstyr og materialer?

– Jeg stolte for mye på mekanikerne mine. Noen ganger må man ta ansvar selv. Man må sette seg inn i nytt utstyr som kommer på markedet og finne ut av hva som er best. Dog er det enkelt å være etterpåklok.

–Da Cérvelo ble til Garmin-Cérvelo, gikk det ikke lenge før du signerte med BMC. Var det rart å sykle nesten en hel sesong når du allerede hadde skrevet under for et nytt lag?

– Nei, det syns jeg ikke. Tiden min i Garmin var veldig fin, med mange flotte folk, gode syklister og godt støtteapparat. Også var det noen ting jeg ikke trivdes med, ledelsen der. Men jeg hadde aldri klart å være så god i Tour de France, vinne to etapper, dersom jeg ikke hadde det bra der. Det var et fint lag.

– Atle Kvålsvoll sa at 2011 var ditt sterkeste år i Paris-Roubaix og at det var rittet du burde vunnet?

– Fabian Cancellara var sterkest i det rittet. Men…

– Men du hadde et godt grep om ham da?

– Jada! Jeg kunne gjort andre taktiske vurderinger. Men jeg satt helt på grensen hele tiden. Når man sitter på grensen mot Cancellara, en av de sterkeste noen gang, så er det ikke lett å se hva som er det riktige å gjøre.

– Lagkameraten din Johan Van Summeren lå foran på slutten og vant. Tror du laget og ledelsen visste at du hadde skrevet under for BMC?

– Nei, (hehe), det tror jeg ikke.

– For det kunne preget taktikken i laget?

– Ja, helt klart. Men jeg tror ikke det visste det den gangen…Det virket ikke sånn på meg.

Thor Hushovd, ambassad¯r og tidligere vinner av Arctic Race of Norway, plukker opp sammenlagttrofeet for  gi det til Gianni Moscon fra Italia (Team Sky) etter fjerde og siste etappe i sykkelrittet Arctic Race of Norway s¯ndag.

– Alexander Kristoff har hatt en vrien sesong. Har du noen råd til ham?

– Det går opp og ned. Kristoff har vært god i lang tid. Alt har klaffet bra for han lenge. Men det kommer alltid perioder der det går litt dårligere. Også har han jo vært der omkring hele tiden. Man kan ikke si at formen hans er dårlig eller noe sånn. Kommer selvtilliten tilbake, så kommer plutselig seierne på en flott rekke som før.

– Opptrekket hans har vært sviktende. Du vet hvor vanskelig det er å skape et godt opptrekk?

– Ja, det er vanskelig. Du må finne de riktige rytterne og det meste må klaffe mellom dem. Det er mange faktorer man må få til. En rytter kan se bra ut på papiret eller på et annet lag. Likevel er det ingen garanti at han fungerer for deg i ditt opptrekk. Også virker det litt som Katusha ikke har skikkelig fokus på det – de er sikkert litt usikker på fremtiden. Sånne ting gjør det ikke noe enklere for Kristoff. Skal man bygge et opptrekk, hjelper det å være på et lag som satser og er trygg på fremtiden.

– Du har hatt flere opptrekkere, hvem rangerer du høyest?

– Min beste opptrekker var uten tvil Julian Dean. Jeg og han hadde et spesielt forhold, som fungerte på nesten alle nivåer. Vi fikk jobbe sammen over tid. Derfor fikk vi som regel maks ut av nesten alle spurtopptrekk. Han visste hva jeg ville og jeg viste hva han kom til gjøre.

– Dean var en original karakter?

– Ja, en spesiell kar (hehe). Absolutt. Men samtidig har du mange spurtere som har vunnet mye uten særlig opptrekk. Klarer man å plassere seg i feltet, og har man en viss «knowledge», så kan man vinne mye.

– Kristoff vant ingen etapper i Tour de France i år heller. Kan han lære noe fra deg som gikk i brudd og vant etapper?

– Det kan du si. Jeg syns en stor del av sykling er å gå i brudd når man har muligheten til det. Det er en pen måte å vinne på som jeg likte veldig godt. Så hvis det ikke fungerer for han i spurtene, da må han kanskje gjøre noe grep.

– Det er mye snakk om mekanisk doping og UCI skanner mange sykler. Skulle du ønske UCI gjorde slike kontroller da du var aktiv?

– Ja, klart det. Man håper jo at all juks blir bekjempet og tatt. Men eksistensen til den typen juks har man ikke visst om lenge.

– Mekanisk doping ble tema i 2010, da samme mann (Fabian Cancellara) vant Flandern og Roubaix. Snakket dere om det i feltet før denne tid?

– Jeg har aldri gått rundt med en skeptisk holdning til alle folk jeg møter. Jeg har heller ikke vært skeptisk til sykler eller at de inneholdt noe ulovlig. Det har vært min holdning innenfor idretten. I feltet den gangen tror jeg ikke man snakket særlig om det heller.

– Du sa selv at du var naiv til de onde tingene rundt deg. Men det var et bevisst valg?

– Jeg ville ikke kaste bort krefter og fokus på den type ting. Det er noe man gjør for å overleve i en vanskelig situasjon. Til syvende og sist er det bare en selv man kan gjøre noe med. Slik har jeg tenkt hele veien.

– Når fant du ut at det var lurt?

– Det er ikke noe bevisst holdning – bare måten jeg er på.

– Er du slik privat også?

– Ja, egentlig. Jeg gjør ikke store evalueringer hver gang jeg treffer nye folk. Jeg tenker ikke at «den er sånn og den er sånn». Jeg tar folk for den de er og hører på hva de sier – uten å gjøre dype analyser. Jeg kan bare styre den jeg er og måten jeg selv er på.

– Hvor nære var du å stable på plass et norsk profflag, fra en skala fra 1 til 10?

– Jeg har hatt veldig mange spennende dialoger, truffet mange interessante mennesker og selskaper som syns at dette er spennende og som vil at dette skal skje. Noen heier på meg, mens andre sier det ikke passer. Så jeg fortsetter. Jeg skal stå på til det skjer en gang i fremtiden.

– Hvilken grunn oppgir de som sier nei?

– De fleste sier jo at de ikke har pengene. Det er forståelig nok. Det er mye penger. Men det er viktig å huske på at ingen har gjort dette i Norge før. Det er ingen som har erfaring, ingen som har tall å slå i bordet med som forteller hvor mye dette er verdt.

– Hvor kommer denne drømmen fra?

– Det er fordi jeg har levd i dette miljøet i mange år. Og når diverse medier har tatt opp ideen, så gjør men jo seg noen tanker om det. Jeg tenkte til slutt: «Nå er det nok snakk om et norsk lag, noen må prøve på skikkelig». Derfor måtte jeg gjøre det.

– Har alt praten om «den norske profflag-drømmen» irritert deg opp gjennom årene.

– Nei da, det har ikke irritert meg noen ting. Etter at jeg la opp har jeg hatt tid til å gjøre det. Selv om jeg ikke har lykkes ennå, så er ikke det noe nederlag. Jeg har satt meg høye mål hele karrieren. Jeg skulle vinne Paris-Roubaix og etapper i Tour de France. Flere ganger har jeg ikke klart det, men jeg har aldri gitt opp.

– Utenom Kristoff og Edvald Boasson Hagen, hvem holder liv i sykkelnasjonen Norge i årene fremover?

– Jeg holder en stor knapp på Sondre Holst Enger. Han har noe spesielt ved seg. Hvis han får lengre perioder uten helsemessige forstyrrelser der han får trent godt, så tror jeg han kan nå veldig, veldig langt. Også er det flere spennende syklister også. Kristoffer Halvorsen er også interessant.

– Holst Enger minner litt om deg, bare i enn mindre utgave?

– Sondre er mye mindre bygd. Han er en litt annen type syklist. Men de beste norske den siste tiden – meg, Kristoff og Edvald – vi har vært ganske like som typer. Det er den ryttertypen som er litt typisk for Norge. Det så vi på (Tour de France-) etappen til Bern, der Edvald, Kristoff og Sondre satt på hjulene til hverandre. Det er jo nesten komisk.

–Men for Sondre er Amstel Gold Race kanskje et bedre ritt enn brosteinsklassikerne?

– Jeg mener helt klart at Sondre er mer en Amstel-type enn Paris-Roubaix. Det er uten tvil.

Dette intervjuet var del av Sykkelmagasinets 5. utgave i 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.


*

ABONNER på magasinet